Leif GW Persson: Linda – som i Lindadrapet, Bazar Forlag 2006, 560 s.
Leif GW Persson er en av de store innen svensk krim-litteratur. Han har også gått den akademiske veien med professorat i kriminologi, vært regjeringens rådgiver i kriminalpolitiske spørsmål og ansatt i rikspolitiet. Med Jan Guillou står han bak et par bøker og han har inntatt rollen som samfunnsrefser.
Bare for noen få år siden var han ute med en omfattende bok som hadde linjer tilbake til 70-tallet. Svært omfattende er også årets bok. Dette er vel også noe av grunnen til at Bazar forlag nå overtar som norsk utgiver.
Boka er omfattende, endog svært omfattende. Det er i første rekke ingen spennende krim-fortelling men en grundig bok om politiets metoder. Den reiser spørsmålet om effektive metoder under drapsetterforsking og tar også opp forholdet mellom lokalpoliti og rikspoliti. Ikke minst belyser han pressens rolle. Men der han tydeligvis har sin kjepphest er å stille ut til anskuelse noen av de fordummende og primitive holdninger og verdier som preger politifolk, særlig noen av dem i høyere stillinger.
Linda, ung jente som er elev ved politiskolen, blir funnet drept i morens leilighet i Växsjö. Etterforskingen står i stampe, det eneste man greier å få til er DNA-prøver av 700 personer i lokalmiljøet. Ellers drikkes øl på hotellerommet, helles i drinker i baren og spises store måltider på skattebetalernes regning.
Denne bokas sjefsetterforsker Bäckström er en riktig vemmelig og usympatisk person. Han er som snytt ut skaftet på en gjennomsnittslig bygdetulling av en eferpeist (utledet av konsonantene). Parallelt med det lille som er av handling får vi den lille tjukkasens tanker og fordummende tanker gjengitt. Også et intermezzo med et forsøk på å sjekke opp en kvinnelig journalist er lagt inn i handlingen. Vi skjønner godt hvorfor, i en handling som omfatter drap og sex-krim er det viktig å påpeke at selv innen politiets rekker er ikke sex på grensen av det lovlige helt fjernt.
Leif GW Persson står seg godt på det faglige og han har utvilsomt nok av levende eksempler på det han skriver om til at det er troverdig nok. Vi ser nok av politikerutgavene av samme personer på TV’s debattprogrammer hver kveld. Men han burde ha kontaktet sin venn Jan Guillou og fått hjelp til dramaturgien før han presterer en mammut som dette. Kombinasjonen av hans faglige ekspertise og sikkert mange nok levende eksempler med Jan Guillous evne til å forme dramatisk stoff burde borge for en bok helt i toppklasse.
Slik det er nå får du en heller langdryg bok med flere hundre siders stillestående handling. Lite skjer og det tar ikke helt fart før mot slutten av boka hvor Perssons heltinne Anna Holt (!) etterhvert dukker opp som en reddende engel. Men da er alt mysteriet løst. Resten blir å rydde opp og tette til.
Men om du vil vite mer om nyere politietterforsking og har lyst til å lese om konflikten mellom lokalpoliti og sentrale enheter, får du en grundig innføring i dette med denne boka. Et godt råd bare: ha en notatblokk tilgjengelig hvor du skriver ned navnene i det omfattende persongalleriet der hvor de forekommer.
