Barberen i Sevilla

Premiere Den Norske Opera 23.2.2007 Gioacchino Rossini: Barberen i Sevilla
Tom Erik Lie, Juan José Lopera, Virginia Tola, Jonathan Veira, Carsten Stabell, Toril Carlsen, musikalsk ledelse: Tobias Ringborg, regi: Francois de Carpentries

Dette er den siste nypremieren før flyttingen til det nye operahuset som skal feires bredt med både gamle og nye verk. Dette blir også i overenstemmelse med at operaen som kunstuttrykk er fire hundre år gammel etter premieren på Monteverdis Favola d’Orfeo i 1607. ‘Barberen’ har vært fremført i Norge siden 1827, bare elleve år etter urpremieren i Roma. De fleste operagjengere har opplevd flere oppsetninger av den populære komiske operaen.

Instruktøren av denne oppsetningen, Francois de Carpentries, hartidligere satt opp Don Pasquale i Oslo også i samarbeide med dramaturgen for kveldens oppsetning Karine van Hercke. Begge har bred erfaring fra mange operahus i Europa.

Rossini har basert sin opera på teaterstykket av den fantasifulle franske Beaumarchais. Det samme gjorde Mozart i Figaros Bryllup. Rossini var litt av et fenomen, i en alder av tredve hadde han skrevet 38 operaer og var en stor berømthet i sin tid.

Denne operaen fører videre deler av persongalleriet og handlingsmønsteret fra de gamle omreisende teatergruppene, det vil si en ung vakker pike som holdes meget strengt av sin far/onkel eller formynder som i denne operaen. En ung beiler dukker opp, erklærer sin kjærlighet, hun forelsker seg og så begynner forviklingene. 

Tradisjonelt er dette mønsteret blitt fulgt i oppsetningene av denne operaen her hjemme, noe instruktør Francois de Carpentries har fulgt opp men med egne ideer.

Åpningssekvensen blir noe ujevn da grev Almaviva – Juan José Lopera – går sterkt ut som stormforelsket og sammen med en gruppe musikanter skal synge serenader under hans elskede Rosinas vindu. Scenografien er en mørk oval som gir lite støtte til handlingen. Først når Tom Erik Lie som Figaro gjør entre med sin altmuligvogn og avleverer sin frapperende presentasjonsarie som sitter som et skudd og høster lang og spontan applaus, blir det liv og kraft på scenen.

Figaro og grev Almaviva spinner sine renker og legger sine planer for hvordan få lurt Rosinas formynder dr. Bartolo – Jonathan Veira – og få Rosina i tale. Hun holdes nå innelåst og dr. Bartolo har alliert seg med presten og planlegger å gifte seg med henne, noe hun er uvitende om. Dette medfører en rekke komiske, merkelige og rare situasjoner hvor de stridende partene dels lurer, dels avslører, så lurer igjen og så videre. Flere av disse sekvensene er fint utarbeidet med virkningsfulle nyanser, spesielt grev Almaviva som full soldat og sangpedagog for Rosina.

Tom Erik Lie som Figaro synger med bravur og med sin sikkerhet og sin scenesjarm er han en bærende kraft gjennom hele forestilingen. Virginia Tola som Rosina er mer ujevn i sitt uttrykk. Sanglig er hun sikker og klar i høyden men når ikke helt ut i mellomregisteret. Spillemessig er hun også noe ujevn og instruktøren kunne ha lagt mere vekt på større variasjon i uttrykk og det teatrale og komiske.

Juan José Lopera var i de første sekvensene lite i overenstemmelse med rollefiguren men utfoldet seg friskt senere med fin humor og timing. Sanglig fikk han i løpet av forestillingen uttrykt mere nyanser i rollefiguren. Jonathan Veira som dr. Bartolo er sanglig sikker og nyansert gjennom hele forestillingen. Han mestrer også bredden i karakteren fra det slu beregnende til det småpussige og lettlurte.

Barberen i Sevilla har flere partier med mye repetisjoner og det er en utfordring for en instruktør å skape liv, variasjon og letthet. Det kunne bli lagt enda mere vekt på det utagerende burleske og teatrale. Scenografien var som en forundringspakke og når den ble snudd og åpnet illuderte den godt de ulike rommene i handlingen. Teknisk finurlig!