Premiere Det Norske Teatret 17.11.2005
Shakespeare: Richard II
Med: Ingunn Beate Øyen, Bjørn Sundquist, Ståle Bjørnhaug, Jon Eivind Gullord, Torbjørn Eriksen, Øyvin Berven, Hilde Olausson, Ulrikke Greve, Unn Vibeke Hol, Reidar Sørensen, Paul Åge Johannessen, Magne Lindholm, Svein Erik Brodal, Jorunn Kjellsby, Heidi Gjermundsen Broch, Kari Onstad, Regi: Stein Winge
Et vakkert ytre kan ikke skjule den indre sannhet. John Kristian Alsakers scenografi er delikat og vakker, men det hjelper lite når stykket i sin helhet er langtekkelig og lite revolusjonerende i formen.
Richard II-oppsetningen på Det Norske Teatret kunne rommet så mye mer kraft og spenning enn det som ble vist på Prøvesalen torsdag kveld. Ingunn Øyen og Bjørn Sundquist gjorde likevel forestillingen til en seerverdig sekvens med sterke rolleprestasjoner.
Historien om Richard II handler først og fremst om makt, maktkamp og hvordan en konge kan bli avsatt etter å ha gjort noen mindre heldige valg. I historiens begynnelse sitter Richard II nokså trygt, men etter hvert ser man at han blir veik, og makten smulder bort mellom hendene på han. Men dette er også historien om eksistensielle spørsmål, hvem han er, når er han konge og når er han bare en vanlig mann.
I John Kristian Alsakers scenografi, blir publikum plassert på stoler rundt omkring selve spilleplassen. Scenen fremstår som delikat, og virker storslått, noe som passer er sådant middelaldersk kongedrama. Stoler trukket med hvit fløyel er ment for publikum, mens de med rød, er forbeholdt skuespillerne.
Skillet mellom skuespillere og publikum blir dermed opphevet, og vi integreres i forestillingen. Likevel får ikke dette noen større betydning, for regissør Winge har ikke utnyttet muligheten godt nok. Intimiteten er der, men noen direkte kommunikasjon eller spenning mellom de to parter kommer ikke tydelig frem.
Ingunn Øyen greier seg utmerket i kongens sko, og får tydelig frem både hans gode og mindre gode sider. Hun vakler godt mellom hans personlige svakheter og hans plikt som overhode på en imponerende måte. Bjørn Sundquist er likevel forestillingens høydepunkt når han spiller på et sinnsregister som ikke kjenner sidestykke. Rollen som Hertugen av York vokser under Sundquists vinger.
Forestillingen er tidvis langtekkelig, og uten pause blir to og en halv time i overkant mye. Den mangler nerve og intensitet, og man blir ikke riktig grepet av historien. For uten scenedekorasjonen blir dette dessverre en forestilling som lett går i glemmeboka.
