Camilla Läckberg: Løvetemmeren, Gyldendal norsk forlag 2015, 380 s.
Camilla Läckberg har oppnådd enenestående suksess med sine krim-bøker. De har til felles at handlingen finner sted på det stedet hun er vokst opp, Fjällbacka på den svenske vestkysten. Til overmål legger hun seg selv inn i handlingen, riktignok med et annet navn. Med med denne vrien blir det å skrive en krim-bok faktisk til noe av løsningen av gåtene.
Det som avgjort har ført til slik suksess er at personene i handlingen er enkle mennesker med enkle sysler. Her er det noe alle kan kjenne seg igjen i. Vi unngår halsbrekkene biljakter og mørk destruktiv vold. I sitt univers, som ofte kan bestå av et stort antall mennesker, finnes det mørke og skumle sider, som det stort sett gjør hos de fleste av oss. Men i hennes bøker resulterer dette gjerne i forferdelige tragedier. Aberet kan være at det blir et for stort mylder av mennesker og alle deres særegne konflikter og relasjoner kan være et strev å holde styr på. Men hvorfor ikke? Det er ikke sagt at krim-bøker ikke skal kreve noe av sin leser.
I årets bok er det en polsk løvetemmer som på en måte blir en sentral skikkelse, selv mange år etter sin død. Unge jenter med hester som hobby forsvinner i den sør-vestlige delen av Sverige. Etterforskingen står i stampe. Camilla Läckberg turnerer dette på elegant vis og med seg selv, eller oppdiktede Erica og hennes politigemal Patrik i hovedrollene, spiller det seg ut en mørk og dyster historie på det lille stedet.
Boka er mesterlig lagt opp og spenningen er på topp de siste hundre sidene. Etterhvert som brikkene faller på plass overlates vi ikke til den sedvanlige ‘det var det’-slutten. Vi sitter rystet tilbake over all den ondskap som kan utløses hos mennesker (eller kanskje ligger latent i oss alle?). Og er det egentlig slutt? Med årets roman minner hun oss om at det menneskelige sinn er irrasjonelt og kanskje vanskelig å forklare.
Underveis til handlingens clou beveger vi oss inn i den nesten kjedelige familitilværelsen til en rekke mennesker. Det er en hverdagslig tilværelse hun skildrer på godt og vondt. Men like under dette ligger spøkelsene og ruger.
Vi får trøste oss med at det tross alt er en roman.
