Løyer

Sesongpremiere Bjørvika 17.1.2013 Donizetti: Don Pasquale, Musikalsk ledelse: Patrick Fournillier, regi: François de Carpentries, Ketil Hugaas, Eli Kristin Hanssveen, Tuomas Katajala, Johannes Weisser, Frank Runar Gansmo, Martin Hasselgren, Anne Søyland, Eusebio Cristea, Bo Elley

Don Pasquale er en oppsetning stappet med løyer. Det er full fart fra start til mål. Oppsetningen fra 2004 holder seg ennå, og er kanskje også blitt et strå hvassere med årene. Et besøk i operaen i Bjørvika i disse dager anbefales på det varmeste.

Denne oppsetningen hadde sin Bjørvika-premiere for fire år siden. To av kveldens rolleinnehavere, Ketil Hugaas og Eli Kristin Hanssveen, var også med den gangen. Da kunne vi notere at denne relativt lettlivete operaen sto til gull, det var en flott oppsetning som på tross av den relativt tynne handlinga hevet seg stort. Selve oppsetningen har sine røtter tilbake til eldre dagers Folketeatret selv om den ble betydelig oppfrisket ved førstegangsframføringen i Bjørvika.

Det er Donizettis mesterlige grep med å forene handling med musikk som gjør denne operaen til en festopplevelse. I stedet for lange resitativ legges det vekt på den tids tutti-arier, to eller flere av de medvirkende forener seg i strålende partier som driver tempoet og handlingen opp. Her kan vi bare glemme eventuelt drama og episk handling, det er rett fram med tut og kjør i strålende virile partier. At opera ikke nødvendigvis skal stå for alvor og dramatikk, viser en opera som dette. Det kan også være fest og fornøyelse!

Det er et godt regigrep som ligger bak denne oppsetningen. Men mye av æren må også deles med den musikalske siden. Her drives tempoet opp, det blir presist og tett. Det er kanskje grunnen til at vi syntes årets oppsetning er et strå bedre enn den som ble spilt for fire år siden.

Donizetti anvender et commedia del arte-grep. I de to første aktene er personene og handlingen velkjent, i noe som vi har opplevd i andre operaer. Det er den gamle historien om en gammel forfengelig mann, de to forelskete ungdommene og en lurendreier. Men i siste akten snur Donizetti om. Typene er ikke lenger de tradisjonelle, nye dimensjoner innføres, og vi sitter igjen med en faktisk følelse av å synes synd på den gamle rike mannen som er lurt slik opp i stry og blitt berøvet sin formue.

Men det er ikke bare dette. I siste akt får oppsetningen også en helt annen tone, en ny vri. Det er først og fremst gjennom koret som befolker scenen med å være tjenestefolk, kusker og medhjelpere. Kostymene er overdådige og kanskje litt overdrevne. Men slikt liker vi i denne settingen!

Som for fire år siden ble vi mektig imponert av Eli Kristin Hanssveen. Hennes sopran er som hånd i hanske for en opera som dette. Lett skjærer hun gjennom og tar de høye partiene uten besvær. Det var en glede å oppleve henne.

Men det er mer ved henne. Hun viser seg også som en dyktig skuespiller. Hun bokstavelig talt eier scenen på en elektrisk måte de gangene hun er inne, mest påtakelig i de to første aktene. I tredjeakten tok all ståheien rundt tjenestefolkets ablegøyer mye av oppmerksomheten.

Som den gamle forfengelige mannen opplevde vi igjen Ketil Hugaas. Rollen er som skrevet for ham. Lett buldrende og komisk i sin framtoning får han oss til slutt til nesten å synes synd på ham, den gamle mannen som er lurt slik av ungdommen!

Nye i årets oppsetning er Johannes Weisser og Tuomas Katajala. Den første har en behagelig baryton. Egentlig er hans doktor en hovedrolle, det er han som legger intrigene og setter spillet i gang med alle dens forviklinger. Rolig og tilbakelent dreier han spillet.

Finske Tuomas Katajala imponerte også stort med sin lyse og kraftige tenor.

To rolleskikkelser som egentlig ikke er sangroller er Martin Hasselgrens hushovmester og Frank Runar Gansmos klovn/notar. Den første viser et pantomime-spill av dimensjoner som den krøkkete gamle tufsen, mens den andre får anledning til å klovne seg til i et par ubetalelige scener.

Moralen i historien, om vi til nød kan kalle det noe slikt, er at gamle menn må forstå når toget er gått. Men problemstillingen er like aktuell i dag som da Donizetti skrev denne operaen på 1840-tallet, bare spør en viss tidligere italiensk statsminister!

Full fart og løyer, en oppsetning som gleder og gir stor fornøyelse. Dette var gøy!