Premiere Nationaltheatret 18.2.2012. Strindberg: Frøken Julie – et spill om makt
med: Kjersti Holmen, Hermann Sabado, Andrea Bræin Hovig, Andreas Kjerkhol Elvenes (sang).
Regi: Victoria H. Meirik.Det fungerer ikke. Denne oppsetningen av Frøken Julie er ikke blitt den intense djevelske maktkampen på flere plan slik vi hadde forventet, og slik vi har opplevd i andre oppsetninger av dette stykket.
Det hadde vært enkelt å si at det nytter ikke å la den adelige ungfrøkna bli spilt av en betydelig eldre skuespiller. For det går ikke an å bytte ut en ungdom som er proppet med hormoner og spontanitet og ikke riktig vet hva hun vil eller hva som bobler i kroppen og hvor hun skal rette sitt begjær med en middelaldrende skuespiller. Her møter vi på helt opplagte fakta. Kvinner som har levd noen år har gjerne gjort noen erfaringer, de vet som regel hva det dreier seg om, enten det er sex og forholdet til menn eller sin egen plass i samfunnet. Det gjør at de kan bli utspekulerte, beregnende og manipulerende, men også kloke, fornuftige og omsorgsfulle, stikk det motsatte av de brå kast som Strindberg gir sin rolleskikkelse frøken Julie.
Men det er ikke bare så enkelt. Det er noe som svikter i oppbyggingen av dramaet. Vi kommer likesom ikke inn på personene og vi skjønner lite av hvorfor de plutselig begynner å skrike til hverandre. Hva er det som har ledet fram mot dette, hva er grunnen?
Oppsetningen reiser seg til en vis grad etter over en times spill. Men da er det for sent.
Vi skjønte tidlig at det var noe som ikke gikk seg til under prøvetida. Premieren ble utsatt, prøveforestillinger innstilt og stadige småtegn på at noe ikke var som det skulle. Forklaringen fikk vi på premieren hvor det altfor tydelig gikk fram at det sviktet på et bestemt punkt, og ikke bare i det åpenbart aldersmessige.
Vi har stor respekt for Kjersti Holmen, men denne rollen kan umulig tilhøre noe av det bedre hun har gjort. Til tider hører vi mer av suffløren enn av henne – og det er synd.
Frøken Julie er Strindbergs mest spilte stykke. Det er et djevelsk drama som griper fatt i sterke klasseforskjeller og i forholdet mellom mann og kvinne. Det dreier seg om makt, hvem skal bestemme over hvem, hvem er herskeren?
Men her har ikke Nationaltheatret og den unge ambisiøse instruktøren Victoria H. Meirik vært heldige. Stykket åpner med å skildre begjær som en avgjort lunken affære og det fortsetter i samme ånd. Det går fem kvarter før det setter seg til, og da er det for sent.
Sorry!
