Samtidsteaterfestivalen 2005 Nationaltheatret Torshov-teatret urpremiere 1.9.
Arne Lygre: Mann uten hensikt
Jon Øigarden, Trond Espen Seim, Petronella Barker, Kaia Varjord, Trine Wiggen, Håkon Ramstad Regissør: Alexander Mørk-Eidem
Allerede 20 minutter før dørene åpnes begynner et forventningsfullt publikum å danne kø foran inngangen til scenen på Torshovteatret. Vel oppe trappa blir de møtt av skuespillerne som venter på sitt publikum. Veggene rundt hele salen er fylt av et stort portrett av en norsk fjord med majestetiske fjellsider opp på begge sider. Bildet er delt i flere hundre innrammede deler. Midtpunktet er et stort bilde av en svær svart og rød båt. Resten av bildet er utelukkende trær, fjell, himmel og hav. Den urørte naturen ligger badet i sol.
Det er urpremiere, Jon Øigarden er tydelig spent og litt nervøs. Trond Espen Seim ser mer avslappet ut, han slentrer rundt og hilser på kjenninger blant publikum. Kaia Varjord deler ut brosjyrer til publikummere som er på vei inn. Teateret blir fylt opp av anmeldere og pressefolk, kjendiser og andre. Stemningen er uformell til Petronella Barker starter forestillingen med informasjon om stykket og presentasjon av skuespillerne. Forfatter Arne Lygre sitter blant publikum.
Midt på scenegulvet står det en stor, rund, polstret, svart benk. ”Her skal byen ligge!” sier Peter og peker på benken. Peter har milliarder og visjoner. Han vil trekke alle midlene ut av sine tidligere prosjekter og satse alt på å bygge en ny by.
Kvelden før tok Peter og Bror en tilfeldig avstikker inn en fjordarm. Peter liker stedet og i et innfall har han bestemt seg for å bygge en by. Bror er full av innsigelser. Hvilken by? Skal du satse alt? Hvorfor det? Peter er ikke til å rokke, og er irritert på alle innvendingene. Han på sin side mener at Bror ikke er en helt optimal bror, i hvert fall ikke når han kommer med så mange motforestillinger og reservasjoner. Snart har Peter fått kjøpt opp dalen, ansatt en ny assistent og er i gang med planene. Neste gang vi møter dem er byen bygd, de feirer faktisk 20 års jubileum. Flere familiemedlemmer dukker opp…
Jon Øigarden har scenen i sin makt og tar styringen over handlingen i rollen som Peter. Trond Espen Seim er relaxed i rollen som den slentrende broren Bror. Dialogene mellom de to glir naturlig og lett. Håkon Ramstad i rollen som tidligere grunneier og nåværende assistent betrakter de to brødrene med overbærende lattermildhet. Han gjør det han blir bedt om uten innvendinger, men viser tydelig at han ikke alltid er enig. Petronella Barker er sterk og intens i rollen som Kone der hun går i dialog eller nærmest duell med først Peter og senere Bror. Kaia Varjord fyller rollen som Datter overbevisende.
I små partier går skuespillerne ut av rollen og over i et metaperspektiv hvor de kommenterer sine egne og de andres ord og handlinger sett utenfra. Dette er i tråd med hovedspørsmålet som stykket stiller, hvor går grensen mellom spill og virkelighet. Hvor lenge kan et menneske spille en rolle før rollen blir virkeligheten?
Den intime scenen på Torshovteatret er dermed en perfekt arena for Mann uten hensikt. Her er jo nettopp skillet mellom scenen og publikum, spillet og virkeligheten, utglidende og usynlig. Skuespillerne spiller ut scenene i samspill med og ute blant publikum.
Mann uten hensikt står frem som god reklame for norsk samtidsdramatikk. Et lystspill med alvorlige undertoner.
