Lystige toner og kåte sprett

Sesongpremiere Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 1.9.2013, Mozart: Figaros Bryllup, Med: Yngve Søberg, Silvia Moi, Marita Sølberg, Espen Langvik, Ingeborg Gillebo, Ingebjørg Kosmo, Carsten Stabell, Svein Erik Sagbråthen, Øystein Skre, Kari Ulfsnes Kleiven. Musikalsk ledelse: Jonathan Darlington, regi: Thaddeus Strassberger

Lystelige toner og kåte sprett: For tredje gang står Figaros Bryllup på scenen i den nye Bjørvika-operaen. Oppsetningen har hverken mistet glød eller kraft siden premieren i 2010.

Alt ved denne forestillingen er vellykket. Vi kunner bare lene oss tilbake og nyte det vi opplevde fra scenen – og grava.

Figaros Bryllup er i ferd med å etablere seg som den nye Bjørvika-operaens statusforestilling og fremste kjennemerke. Mens gammeloperaen på Youngstorget spilte Czardas-prinsessen, Tosca og La Bohème i sesong etter sesong, kan vi notere oss at i det nye prakfulle operahuset i Bjørvika er det Figaros Bryllup som er i ferd med å meisle seg ut som selveste praktforestillingen.

Da forestillingen hadde premiere for tre år siden kunne det nye operahuset fullt ut benytte seg av husets moderne teknologi som følge at scenene ble til fantastiske øyeblikk og et skue uten like. Vi opplevde noe vi knapt hadde opplevd på en scene før.

Dette ble ennå tydeligere i år. Sceneløsningen imponerte sterkt. Det er ikke hver dag at et sceneskift får spontan applaus fra salen. Det skjedde i går. Men ikke bare det, noenlunde tidsekte kostymer (antar vi), sminke og lys var fantastisk flott.

Det ble mye klapping underveis i går. De medvirkende var stort sett de samme som sang på den siste oppsetningen i 2010. Dette viser styrke og bredde. Vår nasjonale opera er i stand til å fylle alle rollene i denne stort anlagte operaen med egne krefter. Og det sier ikke lite! Når vi i tillegg kan oppleve praktfull sang og ikke minst spill er dette en stor fjær i hatten for vår hjemlige opera.

Særlig merket vi oss Silvia Mois opptreden i går. I rollen som Susanna er hun blitt langt sikrere og mer moden enn sist vi så henne i rollen. Hun gir sine scener liv og innhold.

På det sanglige plan imponerte alle. Men det må framheves hvor strålende sang greve-paret Marita Sølberg og Espen Langvik viste. Uten forkleinelse for de øvrige medvirkende. Vi må gratulere den operascenedebuterende Kari Ulfsnes Kleiven som sang i rollen som Barbarina.

Mozarts opera er et funn. Det er tilsynelatende en klassisk forviklingskomedie i tull-ball kategorien med dører som går opp her og der og folk som gjemmer seg i krokene både med det ene og det andre. Poenget med operaen er at alle før eller senere skal bli lurt, mer eller mindre grundig. Verst går det utover greven som ikke kan dy seg for å påberope seg sine adelsprivilegier. Men her får han alle mot seg, ikke minst sin kammertjener Figaro og sin grevinne.

Den opprinnelige teksten til Beaumarchais kunne tolkes som et angrep på adelen, for man kunne alldeles ikke sidestille en greve med en kammertjener! Omskrivinger og dør-sortier og -entreer måtte til for å unngå å få den forbudt. Slikt låter tåpelig for oss i dag. Handlingen kan følgelig for dagens publikum virke både gammeldags og stemoderlig, og det er den også. Men det som redder operaen her er Mozarts musikk. Straks en scene er forbi, setter han inn en ny fortryllende melodi som vi bare rett og slett blir henført av.

Slik triller det ene praktfulle sangnummeret etter det andre fra scenen. Og musikerne i grava ledet av Jonathan Darlingtonunderstreket på sitt vis hvor viktig musikken er i en oppsetning som dette. Mozarts toner binder det hele sammen.

Men likevel er det selve omfanget av oppsetningen som slo oss sterkest i går. Tross Mozarts herlige musikk og den sterke sanglige innsatsen er det rammen rundt forestillingen som fortryller og betar. Scenebildet er genialt. Brettet ut med flere rom og plass til dører og intriger ved siden av hverandre i grevens slott, og en dreieskive og podier som beveger seg og flyter sammen eller fra hverandre så å si kontinuerlig. Det er bruken av en slik genial sceneløsning som instruktøren Thaddeus Strassberger gjør full nytte av og skaper en praktfull forestilling av. Her får han plass til å vise alt hva som skjer i krokene og dørene kan riktig smelle i!

Vi har nevnt at Figaros Bryllup er i ferd med å bli den nye Bjørvika-operaens fremste status-fortstilling. Derfor vil vi ganske sikkert oppleve den flere ganger i framtidige sesonger. Det er en stor og tung forestilling med mange medvirkende, stor bruk av statisteri og ikke minst en relativt krevende sceneløsning som krever sitt mannskap til podiene. Men Bjørvika-operaen får det til og vi kan glede oss over det vi opplever fra scenen. 

Denne operaoppsetningen må oppleves!