Den Norske Opera 7.4.2006 Mozart: Tryllefløyten, Magnus Staveland, Håvard Stensvold, Ann Helen Moen, Magne Fremmerlid, Hege Gustava Tjønn, Toril Carlsen, Ingebjørg Kosmo, Hege Høisæter, Svein Erik Sagbråten, Helene Jarlsrud, Musikalsk ledelse: Olaf Henzold, Regi: Erhart Warneke, ansvarlig regi: Wilhelm Sandven
En ting er sikkert: når Den Norske Opera flytter inn i sitt nybygg vil det bli med en ny versjon av Tryllefløyten.
Erhart Warnekes innstudering av Mozarts populære opera kan nå snart runde hundre framføringer ved Den Norske Opera. Derfor er det imponerende at med årets oppsetning har man faktisk maktet å blåse litt liv i den populære operaen men forslitte oppsetningen. Første akt ble opplevd som forfriskende ny, det var tydelig å merke at man hadde fått til en aldri så liten vitamininnsprøyting. Det var ikke før langt ut i annen akt at svakhetene ved denne oppsetningen lot seg merke, da ble det stillestående og de mange pausene ved skiftene lot seg merke.
Tryllefløyten var en veritabel sensasjon ved urframføringen i 1791. Oppsetningen slo alle rekorder og kunne i så måte måle seg med vår tids musicaler. Grunnen er åpenbar, operaen består av en lang rekke bilder krydret opp med fantastisk god musikk, faktisk 1790-tallets ‘hits’ hvis man skal kunne si det slik. Historien er enkel og eventyraktig og det dreier seg om det evige temaet ung kjærlighet.
Ut fra dagens krav til realisme er historien kanskje vel drøy. Svakhetene oppstår i de mange talepartiene. Den Norske Opera har mange gode sangere men få skuespillere. Men det som gjør denne operaen så eventyrlig populær er Mozarts fantastiske musikk.
Slik sett var annenbesetningen ved årets oppsetning i de beste hender. Magnus Staveland, Håvard Stensvold, Ann Helen Moen og Hege Gustava Tjønn kom alle meget bra fra det. Årets Tamino, Magnus Staveland, kunne virke noe stiv men stemmen bar godt. Den som overrasket positivt også i spillescenene var Håvard Stensvold som gjøglet og opptrådte livlig som fuglehandleren.
Ann Helen Moen sang Pamina og Hege Gustava Tjønn var hennes mor, Nattens Dronning. Kanskje kom sistnevnte litt skeivt ut i sin første scene, men i hennes viktigste arie etter pause satt det som det skulle.
Olaf Henzold ledet det musikalske og har en stor del av æren for at denne operaens utvilsomme sterke side, musikken, kom riktig fram.
