For en vanvittig flott konsert! Og hvilket eminent orkester vi har i operaen!
Det er bare å gi seg ende over. Det nivået operaorkesteret i Bjørvika befinner seg på nå er utrolig. Konserten med Mahler ga oss en opplevelse nesten som det utenom-jordiske.
Den Norske Opera & Ballett 5.4.1919 Mahler: Symfoni nr. 3. Operaorkesteret, Operakoret, Operaens Barnekor, Tone Kummervold – mezzo sopran, dir.: Erik Nielsen
Etter å ha hørt en symfoni som dette må vi bare beklage at Gustav Mahler i sitt 50-årige liv aldri til fikk opplevd en nordisk sommernatt. Hvilken symfoni ville ikke dette blitt? Med tusser og troll og annet som tusler rundt i mørket, midtsommarstång, smørrebrød og en hof, ville fossefall og dype fjorder! Det er jo bare å beklage at det var overskya den natta han tok båten fra Kristiansand og at den berømte meningsutvekslingen (=krangelen) om symfoniens universelle betydning med Sibelius fant sted innendørs!. Eller at turen til Frognerseteren ikke ble så magnifik som TV-seere opplever på langrenn i dag.
For i sin tredje symfoni setter Mahler omtrent alle kluter til. Her hyller han naturen og sommerens komme – Pan og Bacchus – med all sin overflod av flott musikk. Bare se på satsene og deres titler: «Hva blomstene på marken forteller meg» osv.
Kveldens dirigent tok det rolig og flegmatisk. Dette ble betalt for i de to siste satsene der solist, kor og orkester utfoldet seg til en vidunderlig skjønn enhet. Særlig også den vakre sistesatsen, inspirert av hans daværende kjæreste, som egentlig bare består av en frase som gjentas og gjentas (“Hva kjærligheten forteller meg”).
Av de ti symfoniene Mahler skrev er den tredje utvilsomt den største. Ikke av medvirkende, men i lengde. I omfang må vi vente på Oslo-filharmoniens 100-års jubileum hvor jubilanten skrider ned i operaens orkestergrav og framfører Mahlers tonesetting av Faust 3. I den tredje måtte vi nøye oss med noen linjer av Nietschzes Midnatts-sang.
Faktisk skrev Mahler også den fjerde symfonien i samme åndedrag men han innså at antallet satser ble noe mye. Han var i det virkelige kreative og ekspansive hjørnet i disse årene rett før 1900, den tredje ble en symfoni på nesten halvannen time.
Konserten viste at hovedstaden nå kan smykke seg med to orkestre på internasjonalt toppnivå.
Og ikke å forglemme korene. Eller sopranen Tone Kummervold som her fant et toneleie som var perfekt for henne.
Operaen er fremdeles uten musikksjef. Vi bare nevner det.
