Gedigent, rett og slett. intet annet ord kan yte en slik symfoni det rette navn,
Fra sitt hjørneværelse, komponisrommet, i praktvillaen i Garmisch-Partenkirchen hadde Richard Strauss direkte utsikt til de høyeste tindene i Alpene. Her ble også denne mektige symfonien skrevet.
Oslo Konserthus 4.4.2019 Dvořák: Cellokonsert, Richard Strauss: Alpesymfonien Oslo-filharmonikerne, Vasily Petrenko dirigent, Johannes Moser cello
Det var 1915 og det siste store tonediktet han skrev. Heretter ble det bare opera av større verk.
Symfonien er formet som en vandring opp i Alpene og ned igjen. Underveis passeres fosser, isbreer og ikke minst strålende og spektakulære panoramaer åpner seg. Du hører kuenes bjeller, kjenner nærmest duften av blomsterenger og opplever ikke minst en mektig storm. Orkesteroppbudet er stort og hele seksten horn, basuner og trompeter befinner seg under scenen. Komponisten sparer på ingen måte på virkemidlene og det han har til rådighet. Han legger ikke skjul på at dette på mange måter er egenopplevd.
Det tok på hørselen for å være ærlig og midt under den kraftige stomen lurte vi på om dette ville holde. For å forsterke effekten svevde NRK’s nye bevegelige kamera høyt der opp i mørket. Med sitt utseende i det dunkle mørket gjorde det inntrykk av et slags romfartøy. Dette økte mystikken i ikke liten grad.
Konserten besto av kontraster. Før Richard Strauss’ tindebestigning fikk vi oppleve den eminente cellisten Johannes Moser i Dvoraks cellokonsert.
Men etter pausen: Vasily Petrenko ble svett oppe på podiet.
