Oslo Konserthus 23.11.2006 Nordheim: Canzona per orchestra, Berg: Fiolinkonsert, Mahler: Symfoni nr. 5, Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste, Frank Peter Zimmermann – fiolin
Tysklands-turne venter for Oslo-filharmonien og her vil Mahler og Alban Berg stå på programmet. La oss slå fast med store bokstaver: orkesteret vil ta med seg en Mahler som det vil stå respekt av.
Den fem kvarter lange symfonien fikk seg en majestetisk framføring i går under Jukka-Pekka Sarastes ledelse. Det er tydelig å merke at han begynner å bli kjørt inn som Oslo-filharmoniens nye sjefsdirigent. Dette er hans fjerde konsert i hans første sesong som orkesterets sjefsdirigent. Det er mye som får en til å minnes en tidligere stor sjefsdirigent og hans symbiose med orkesteret.
For Jukka-Pekka Saraste føler seg overbevisende komfortabel med orkesteret. Det ser man på hans selvfølgelige måte å lede orkesteret på, hvordan han inntar podiet og hans naturlige autoritet. Til og med et smil var på plass i går.
Og ikke minst i hans ledelse av og forståelse for musikken. Mahlers femte er et kjempeverk, kanskje også Mahlers mest framførte symfoni, og har utvilsomt den enkeltsatsen som er mest spilt av alle. Allerede de første tonene fra trompetene i den innledende sørgemarsjen slo fast at her var det meste på plass. Det var en presis framføring, fra de dystre tonene i førstesatsen til det fortsatte stormfulle havet i annensatsen, til symfoniens store topp i den lange tredjesatsen, de rolige og avdempende strykerklangene i Adagiettoen og til den jublende seierskoralen i sistesatsen.
Det var en Mahler med stort sug i seg, og en framføring som vakte stor begeistreing i den fullsatte salen. Og uten noe metafysisk grublende ved seg, her ble musikken tilrettelagt for oss på en slik måte at vi fikk selv anledning til å velge de bilder og assosiasjoner vi måtte få. Stort, for å si det enkelt.
Arne Nordheims tidlige sekstitalls-verk Canzona med sine tette intervaller og en klangverden som er så umiskjennelig seksti-tall, var et hyggelig gjensyn – men ikke noe mer. Mer spenst var det i fiolinkonserten til Alban Berg. Her gjør den ekspressive tolvtonekomponisten effektfull bruk av Bach med koraltonene fra kantaten Es ist genug.
Frank Peter Zimmermann gjorde en overbevisende framføring på sin Stradivarius. Ydmykt hvisket han fram de første tonene, siden holdt han seg i front av orkesteret med så å si kontinuerlig spill. En vakker konsert som ble vakkert framført. Men det var bare oppvarmingen.
For den helt store opplevelsen ventet etter pause.
