Sjostakovitsj: Fiolinkonsertene nr. 1 op. 77 og nr. 2 op. 129
Sergey Khachatryan – fiolin, Orchestre National de France dir.: Kurt Masur, Naïve V 5025
Det er en umiddelbar kommentar som knytter seg til denne innspillingen: dette er rett og slett nydelig gjort. Aldri før har jeg hørt de to fiolinkonsertene til Sjostakovitsj spilt så intensivt, vakkert og meditativt tilbakelent.
Det er i første rekke det nye russiske fiolinfantomet Sergey Khachatryan som må bære ansvaret for denne svært vellykkete innspillingen. Han spiller med følelse og det rette melankolske temperamentet, noe som slår til for alvor i komponistens seneste verk av de to konsertene.
Men Sergey Khachatryan får også godt følge av Kurt Masur og Orchestre National de France. Den tyske sjefsdirigenten, som spilte så stor og uredd rolle i sin posisjon som sjefsdirigent for Gewandthausorchester i Leipzig ved begivenhetene i 1989, har et fint og vart blikk for de meditative stemningene hos Sjostakovitsj. Orkesterledsagelsen gjør at dette er et av jubileumsårets toppinnspillinger.
Sjostakovitsj skrev sin første fiolinkonsert rett etter krigen men det tok mange år før den ble framført. Ironisk var det gjennom fiolinisten David Oistrachs engasjement for konserten og hans berømmelse, særlig i USA, som gjorde at konserten fra 1948 endelig ble framført midt på 50-tallet. Den gikk straks inn i repertoaret som et av komponistens viktigste verk. Der har det stått seg til i dag.
Det er en stor konsert, nesten symfonisk i formen. Mye av tyngdepunktet ligger i de to langsomme satsene. Her streker han opp et musikalsk landskap som åpner opp for mange assosiasjoner og tanker.
Anerledes er det med den andre konserten. Den ble til i 1967 og som mange av verkene fra komponistens senere år har den et melankolsk drag over seg. Men det er her, særlig i førstesatsen og cadenzaen, at jeg synes orkester og solist maner seg opp til ekstra innsats. Her kler de den melankolske grunntonen godt og faktisk utvider den med sitt spill.
Dette er likevel ingen sørgmodig CD. Melankolien kler komponisten, men du blir i stor grad lyttende til musikkens farver og rike melodiske spenn. Dramatikken og det sørgmodige i den bare understreker.
En flott innspilling!
