Den Norske Opera & Ballett 8.3.2015 Wagner: Lohengrin Med: Magne Fremmerlid, Nina Gravrok, Paul Groves, Ole Jørgen Kristiansen, Elna Zhidkova, Thor Inge Falch, Henrik Engelsviken, Carsten Stabell, Jens-Erik Aasbø, Yngve Søberg, regi: Johannes Erath, dir.: John Helmer Fiore
Vi har omtret ikke ord. Vi raver ut av operaen etter denne forestillingen, måtte ta et glass for å komme ned på jorda igjen og fikk såvidt med oss operasjefens ord om problemer med logistikken fra den lille scenen i foajeen før vi kom ut i kald luft.
Men forestillingen fortsetter å rive og slite i oss, selv når det nå har gått innpå noen timer etter teppefall. Trompeter og basuner gjaller ennå i ørene, koret fortsetter å leve inne i hodet vårt.
Hva var det vi opplevde? Jo, en Lohengrin-oppsetning som var rett og slett makesløs. Utenom alle grenser for hva opera kan oppleves som. Vi har sett en god del Lohengrin-oppsetninger gjennom tidene, ikke minst for så veldig mange år siden på Youngstorget i forskjellige besetninger, men ingen som dette.
Her har den nye Bjørvika-operaen for alvor fått vist hva den er i stand til, med sin suverene akustikk og fantasieggende sceneteknikk, med sitt fremragende 100-tallige orkester, et profesjonelt kor og ikke minst med scene-effekter som omtrent tar luven fra deg, scene-elementene bokstavelig talt svevde i lufta, her var det flerdimenjonalt på flere plan.
Eller alle de ypperlige solistene? Med et par unntak, alle fra egne rekker. Og såpass bør vi si uten å bli for høye på pæra at selv med formidabel og imponerende innsats fra Paul Groves i tittelrollen og Elna Zhidkova i skurkerollen, ville det vært krefter i vårt eget ensemble som godt kunne ivaretatt også disse rollene. Kanskje ikke med samme rutine og sikkerhet – ennå.
Det smalt i vegger og tak da det satte i gang for alvor med fullt trøkk i kor og orkester. ‘Aida-trompeter’ og vanlige trompeter plassert i losjene på hver side av scenen nær proscenie-åpningen hadde en øredøvende flott stereo-effekt. Men mest av alt: den vanvittige samklangen i Bjørvika-operaens vidunderlige akustikk av hva som skjer når orkester og kor trår til for fullt og ikke legger noe imelllom.
Og så Nina Gravrok, da! Hun debuterte i en stor og krevende rolle og kom så avgjort bra fra det.
Første del av førsteakten domineres av kraftige og mørke manns-stemmer: Magne Fremmerlid, Ole Jørgen Kristiansen og Yngve Søberg. Scenen er stilisert lagt opp, det skal forkynnes om kampen mot inntrengerne fra øst(!) og hele plottet brettes ut med den reddende og noble ridderen i skinnende hvitt som dukker opp ved hjelp av en svane for å redde en kvinnes ære. Det holdes i en magisk-mytisk ånd hvor legenden om den rene og hvite svanen er sentralt. Vi vil også si at det var en scene preget av presisjon og timing. Her stemte det meste. Mest av alt overveldet det musikalske oss. Her spiller det kanskje inn at instruktøren 40-årige Johannes Erath har bakgrunn som orkestermusiker i grava på Volksoper i Wien.
Vi kunne derfor like gjerne si at dette var like mye John Fiores forestilling. Den amerikansk-italienske lillestrømlingen er nå på vei ut av operaen som sjefsdirigent og musikksjef, men for en forestilling han etterlater seg!
Innholdsmessig er denne Wagner-operaen noe banalt vrøvl. Det er ropet etter den edle og rene ridder i den skinnende rustningen som er det essensielle – eller skulle vi ha sagt som Guy Joosten gjorde i sin Gøteborg-oppsetning av Lohengrin for noen år siden: ropet etter den sterke mann som skal frelse tyskerne fra barbarene i øst. Det er romantikkens tidsalder på det høyeste (og mest banale metafysiske), noe den storslåtte scenografien understreker med sine referanser til et av Caspar Friedrichs mest berømte malerier fra denne tida. Operaen hadde status som en slags operaenes opera etter urpremieren i 1850 og var lenge Wagners mest spilte. Men den nyere tid med vår rasjonelle tenking – og ikke minst Hitler-tiden – har dempet begeistringen for denne operaen betydelig. Det er likevel ikke til å komme forbi at den byr på praktfull musikk, Wagner på det fremste. Her klemmer han til med kor og orkester så det virkelig søkker i oss.
Det skal stå instruktøren Johannes Erath til ære at han ikke tuller for mye med stoffet. Han lar operaen framstå noe nær originalen uten for mye fiks-fakserier og regi-påfunn ( i motsetning til Alfred Kirchners camping-liv på Youngstorget). Dette gjør at vi bedre kan ta dette som det er og ikke behøver å undre oss over alle merkverdighetene og de ulogiske tingene som oppstår, bl.a. den litt rare slutten uten Happy End og (gudskjelov) befridd for sentimentalt tåreperse. Begeistringen treffer oss på et helt annet plan, det musikalske i tett forening med operaens handling. Og her er det nærmest uovertruffent. Vi aner allerede i denne operaen det som kom til å bli Wagners hovedverk og som han startet å arbeide med umiddelbart etter Lohengrin: ledemotivene og de kromatiske løpene for fullt orkester som Nibelungen-Ringen er fortettet med.
I forbindelse med åpningen av Bjørvika-operaen i 2008 hadde en flåsete NRK-medarbeider i skikkelig Frognerfrue-stil fått seg til å si at ‘disse scenearbeiderne må se å ta seg dreieskivesertifikatet!’ Vedkommende burde vært der på denne premieren og sett hvordan scene-elementene nærmest fløy gjennom lufta eller hvordan scenen skiftet og ble delt opp i flere dimensjoner. Ikke minst burde hun fått med seg det gedigne skiftet i siste-akta hvor scenearbeiderne toget inn på scenen kledd i svart for å skyve vekk de Caspar Friedrich-klonete trærne og likeså godt hadde lagt inn en nærmest innstudert paradegang mot bakscenen.
Vi vil våge oss på en liten omskrivning av det Brecht-sitatet som Guy Joosten brukte i sin Gøteborg-oppsetning: Lykkelig er det land som har en opera som den i Bjørvika, lykkelig er det folk som kan nyte en oppsetning som dette.
Vi har tidigere sagt at Bjørvika-operaen i sin snart syv-årige historie har særmerket seg særlig med to oppsetninger, Tannhäuser og Le Grande Macabre. Nå kan vi legge til den tredje: Lohengrin.
