Han går hardt ut, den tidligere Klassekampen-journalisten Mimir Kristjánsson. Han bruker sin mors historie som en ramme for denne framstillingen som store deler av norsk høyreside, og her må vi inkludere dagens Arbeiderparti, kaller «trygdemisbruket». Høyrepolitikere og Fr.p.’ere har i åresvis hylt opp om de som ikke gidder å stå opp om morran men i stedet «hever lønn» på NAV. De har laget seg et eget ord for dette, å nave.
Mimir Kristjánsson: Mamma er trygda, Kagge forlag 2019, 186 s.
Mimir trykker Einar Gerhardsen til sitt bryst når han skriver at i et velferdssamfunn er det en plikt å hjelpe de som faller utenom, de svake og syke. Ordet solidaritet får mening i en slik situasjon.
Mest av alt går han i rette med den skamfølelsen som politikere og samfunn har skapt mot de som «snylter». I stedet hever han blikket mot de som håver inn penger i fonds og investeringer, mye gjemt unna i utenlandske selskap unntatt for skatteplikt. Er det noen som snyter samfunnet, er det disse, «snipperne,» slår han fast med hevet pekefinger og her minner han oss om Gerhardsens kloke ord om «fellesskapsfølelsen». Skattesnyteriet har et omfang langt over dem som ikke kommer opp om morgenen.
Forakten vender han mot de som trekker profitt ut av velferdsordningene våre i barnehager og eldreomsorg.
Mimirs Stavangerbosatte mor er blitt rammet av flere kreftangrep og nyresvikt gjennom årene. Dette har resultert i sykehusopphold og ikke minst store smerter. Det å jobbe som andre måtte hun tidllig gi opp. I stedet ble det sykehus og store mengder med skjemaer i NAV’s kongerike, uforståelige og nedverdigende.
Det gikk så langt at han kjøpte hasj av skolens langer til henne. Det hjalp mot smertene. Men mot byråkratiets regelvelde hjelper ikke en blås eller to.
Det er her hans bok treffer, i den behandling samfunnet gir de som er ramlet utenfor eller ned av lasset. Hans kritikk er sviende og hard. Han vet der den skal ramme, og den rammer hardt. Slik skal det være for Rødts ordførerkandidat i Stavanger er ikke nådig når han svinger pennen, rettere, slår i tastene.
Boka kan ikke leses som noe valgkampinnlegg, tross det brennbare og dagsaktuelle han tar opp. Det er i stedet snakk om menneskesyn, om grunntanken i det som er solidaritet. Samhold og fellesskap. Stå sammen.
Dessuten ypperlig skrevet. Med en snert og med et aldri så lite flir rundt munnen.
