Det oser havn av sidene. Av søppel, gammelt avfall og av alle de luktene som hører med til en havn. Det er New York i travle krigsår.
Jennifer Egan: Manhattan Beach, Gyldendal 2018, 447 s.
Jeg ble meget positivt overrasket da jeg begynte å lese denne boka. I det mylderet av mer eller mindre seriøs (underholdnings)litteratur vi overdynges av om dagen, får vi oppleve en bok som dette. Her får vi en episk skildring av New York fra 1930-tallet og utover med hovedvekt på perioden under den annen verdenskrig. Mesterlig gjort! Her settes du i en stemning som du sjelden opplever. Det er nesten som å se de gamle svart-hvitt filmene – eller glorete fargefilmene – pånytt!
Her er mye dels dokumentarisk stoff. Forfatteren har gjort bruk av mange kilder og mange har stilt opp med sine minner og erfaringer.
Det slår meg hvor forskjellig oppfatningen var av verdenskrigen mot det vi oppfattet på den andre siden av Atlanteren. For amerikanerne var det først og fremst en krig på øyene i Stillehavet. Av og til kommer Russland inn i bildet, Stalingrad nevnes, men da i ‘oss’-perspektiv. Patriotismen sto sterkt.
Vi følger en ung jente som i løpet av verdenskrigen opplever å bli voksen og innta menns posisjoner. Hun blir dykker, den gangen noe helt annet enn i dag med det tunge utstyret de måtte bruke. Parallelt får vi også en historie om hennes far.
Fortellingen tar oss også godt innom mafia-miljøet i New York. Helt mot slutten får vi en dash Jon Michelet med litt sjømannsliv.
En bok jeg alt i alt satte svært stor pris på!
