Don DeLillo: Mannen som faller, Gyldendal 2007 242 s.
En kort intens roman om det største traumaet i amerikansk historie, da tvillingtårnene midt på Manhattan ble angrepet og ødelagt av Bin Ladens kaprete fly i 11.9.2001. Don DeLillo har skrevet en roman om dette med fokus på det som skjedde akkurat der og da og det som skjedde oppdiktede sentrale personer i tiden etterpå.
Handlingen går litt fram og tilbake. På bokas siste sider er vi i et av tårnene selve den ellevte september, på sidene foran befinner vi oss i pokerlag i Las Vegas noen år etter det som skjedde.
Bokas hovedperson, som greidde å komme seg ut av et av bygningene denne dagen, ødelegger det ene håndleddet sitt og flytter tilbake til sin tidligere kone og deres felles sønn. I utkanten av handlingen befinner en performanceartist seg, han har som nummer å kaste seg ut fra høye bygninger eller broer og forskrekke folk på den måten. Barna speider mot himmelen og ser om denne Bill Lawton (Bin Laden) kan komme seilende ut fra det store intet.
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg hadde vanskelig for å holde alle trådene i denne romanen. Handlingen foregår på kryss og tvers, du vet likesom ikke hvilken person og hvilken tid du leser om fra avsnitt til avsnitt. Den skal skildre et trauma – og det er mulig at dette fungerer langt sterkere for det folket som selv opplevde det.
For meg blir det noe vanskelig å trenge inn i. Jeg husker på min egen reaksjon denne ettermiddagen her hjemme i Oslo, jeg gikk på stampuben og ventet på bekreftelsen av alle de ryktene som gikk om at radioaktive stoffer var registrert i London – eller det som verre var. Når smalt det her hjemme?
