Premiere Oslo Nye Centralteatret 26.10.2002
Av og med Mari Maurstad: Mariality
Regi: Svein Sturla Hungnes
Opplegget hadde alle muligheter til å fungere. Mari Maurstad alene på scenen med stemmen sin, kroppen med all dens bevegelighet, en videoskjerm, tre musikere i graven til å kompe seg pluss en idé for en cabaret som ville ha alle muligheter for å fungere.
For her er det både harselas med det kompliserte sex-livet vårt og de nye kjendisene som har kommet fram gjennom reality-TV og den vanvittige selveksponeringen de gjør seg til gjenstand for. Dette kunne være morsomt, fra en ‘gammel’ kjendis til en ‘ny’. Men det som blir til langt mer alvor er å drive gjøn med den vanvittige foreteelsen reality-TV er, at folk sitter timesvis for å titte, på lissom-naken ungdom bak dulgte plexiglass i en dusj eller hvis de gjør det unevnelige i dyna under direkte sending på TV. Det er faktisk flere folk som er innom Big Brother enn det avgis stemmer ved norske valg, og her kan vi straks få en ellevill historie som spenner over alt fra Ola Dunks forfengelighet, til egoisme og seg-selv-nok mentalitet og med muligheter til friske spark til Fr.p. og deres galluppmålinger.
Men denne muligheten til å ta Peer Gynt ved hornene forspiller hun. Tross friske anslag, glimtvis sangnumre som fungerer bra og tekst som kunne gi løfte om noe virkelig stort, greier hun ikke å få tak i tilskuerne, i hvert fall ikke denne. For her er det så mye bra, frekke tekster, navn på tingene som nevnes ubesværet og uten hemninger, men jeg savnet prikken over i’en.
Hun farer for raskt over poengene og har ikke tid til å stanse ved et eneste. Det blir for overfladisk, og dette er synd. For hun har så mye å by på av sceneutstråling, dansemessig bevegelighet og sjarm at det er synd at muligheten forkastes på denne måten.
Men bedre lykke neste gang, for vi ser at Mari Maurstad kan ha virkelige muligheter foran seg i denne formen.
