Mariss Jansons og Gustav Mahler

Mariss Jansons offentliggjorde på pressekonferansen 12.12.2000 at han skal spille inn samtlige av Gustav Mahlers symfonier med Oslo-filharmonien på Simax. Han ga dermed også svar på alle spørsmål og spekulasjoner vedrørende sitt fortsatte forhold til orkesteret.

Han har vært sjefsdirigent og kunstnerisk leder i mer enn 20 år, og dette er uansett hvordan man ser på det mer enn bemerkelsesverdig. I nyere tid er det bare Herbert von Karajan som kan vise til tilsvarende med Berliner-filharmonikerne og Simon Rattle med City of Birmingham Symphony Orchestra.

Rattle og Jansons

Den siste sammenlikningen treffer på mer enn ett vis. For da henholdsvis Mariss Jansons og Simon Rattle overtok disse orkestrene var de habile nok i nasjonal sammenheng. Men mer enn byorkestre var de ikke. Begge de unge dirigentene var ambisiøse og alvorlig arbeidende. Simon Rattle hadde som prinsipp aldri å spille Tsjaikovskij, som han oppfattet som en sviskekomponist, mens Mariss Jansons svinget seg selv og Oslo-filharmonien opp til verdensberømmelse ved å spille inn Tsjaikovskjis symfonier, ‘usviskete’ opptak som av mange ennå ansees som det beste som noengang er gjort av disse symfoniene.

Siden gikk det slag i slag. Oslo-filharmonienble EMI-selskapets favoritt med flere CD-utgivelser enn noe annet symfoniorkester i verden. Birmingham Symphony Orchestra overtok der Mariss Jansons og Oslo slapp, fordi de ville satse på Brahms’ symfonier, noe EMI-sjefene ikke hadde markedsøkonomisk nese for.

Nå står EMI-folkene der med tiårets bommert, for Oslo-filharmoniens fire Brahms-symfonier er mer enn sensasjonelt gjort, det er for tynt å si ‘fenomenalt’. Innspillingen av den første symfonien hever orkesteret opp mot et nivå hvor vi trygt kan sammenlikne med Karajan og Berliner-filharmonikerne.

Marked for Mahler i dag?

Nå skal man satse på Gustav Mahler. Det er et spennede prosjekt, for her våger man seg ut på farvann som både er grunt og dypt med lumske strømmer. Det er lett å falle som offer for banaliteter og grunnstøte og det er fort gjort å bli ført avgårde av virvlende malstrømmer.

Dessuten er spørsmålet: er det marked for de store innspillingene av Gustav Mahler akkurat nå?

Til det siste kan man trygt si ja. Etter at Mahler erobret plateverdenen og konsertsalene på 70-tallet, er han nå mer spilt enn noensinne. Han er slettes ingen trygg, akademisk og klassisk komponist som Brahms. Snarere sprenger han alle konvensjoner og rammer Brahms holdt seg innunder og av dimensjoner er hans symfonier minst dobbelt så mange og dobbelt så lange. De er ruvende i enhver betydning.

Mariss og Mahler i Nederland

Mariss Jansons har de siste sesongene blitt en Mahler-tolker på verdensbasis. Før han kom til Oslo denne uka hadde han ledet Concertgebouw-orkesteret på konserter Amsterdam og Rotterdam i Mahlers syvende symfoni. Dristig gjort, fordi denne symfonien er likesom hollendernes egen Mahler-symfoni. Det var på spaserturer ute i sanddynene ved dikene at Mahler i sin tid fant inspiriasjonen til de merkelige, nesten tolvtoneaktige tonene til denne symfonien. Symfonen har alltid blitt sett på som både litt snål og ikke så helt enkel, som den av Mahlers offisielle ni som er mest utilgjengelig.

Her står altså Mariss Jansons fram. Og dette viser hvilken posisjon han har i dette orkesteret som har vært regnet som kanskje det fremste Mahler-orkesteret i verden de siste årene.

Før Nederland var han med Berliner-filharmonikerne på turne rundt i Japan og før det ledet han Pittsburg Symphony Orchestra i framføringen av Mahlers tredje symfoni i november.

Mariss Jansons – vår tids Mahler-dirigent?

Er så Mariss Jansons i ferd med å tre fram som vår tids mest etterspurte Mahler-dirigent?

Mye kan tyder på det. Men han er ikke elene. Av hans jevnaldrende finner vi dirigenter som Riccardo Chailly og Simon Rattle. Tett opptil har vi Giuseppe Sinopoli og Kent Nagano. Av den eldre garde holder 75-årige Pierre Boulez fortsatt stand. Men Boulez er av naturlige grunner nødt til å trappe ned og Simon Rattle har fått kritikk, bl.a. var den vektigste innvendingen man hadde mot ham i Berliner-filharmonikerne at han ikke har tyngde nok til Mahler ennå. Likevel har han signert en av årets største innspilinger, den tiende symfonien med nettopp Berliner-filharmonikerne. Det var etter opptaket av denne at han ble valgt av orkesteret som deres nye sjefsdirigent fra 2002 – og dermed den internasjonale dirigentverdenens primas inter pares. Mariss Jansons var også inne i bildet ved denne ansettelsen og ble regnet som en god kandidat nr. 3.

Mariss, Mahler og Oslo

Gjennom sesongene har vi fått oppleve Mariss Jansons i en rekke konserter med Mahler i Oslo Konserthus.

Vi har videre Chandos-innspillingen av den andre symfonien som til overkritiske New York Timer å være ble utsatt for kanskje overdøvende hyllest i sin tid. Men den beste noengang er den neppe.

Fra i år husker vi kanskje best hans framføring av den syvende symfonien i slutten av mars. I august 1997 opplevde vi ham i den andre symfonien med sopranene Michele Cryder og Markella Hatziano hvor vi så den fornøyelige episoden da sistnevnte blåste til med en vokal utfoldelse som var sensasjonell. I august 1998 sto den fjerde symfonien på programmet. I oktober 1999 hørte vi den første symfonien, et verk de også tok med seg på sin lange turne til Sør-Amerika og USA rett etter.

Vi skal ikke dryppe malurt i begeret for Mahler og Mariss Jansons i Oslo har også vært peget av forfall og hans svilktende helse. To ganger har han måttet melde avbud: til framføringene av den femte symfonien i 1996 og den tredje i 1998. Begge ganger steppet Manfred Honeck inn.

I dag og i morgen festes den niende symfonien til rillene på den første konserten en strålende opplagt Mariss Jansons har hatt i Oslo på et halvt år.

På pressekonferansen 11.12. spilte SIMAX fra sitt opptak av den første symfonien med Oslo-filharmonien. Får vi høre dette opptaket som ferdigredigert resultat, vil det mildt sagt vekke stor oppmerksomhet. Skal vi dømme etter det korte inntrykket vi fikk vil dette bli spektakulært framførte symfonier, med kanskje samme gnist som preget innspillingene med Tsjaikovskij-symfoniene i sin tid. At de blir noe langt annet enn det store grosset vi i dag finner av Mahler-innspillinger kan vi garantere.

SIMAX legger også vekt på det spektakulære i presentasjonen av symfoniene. Coverne vil preges av skyformasjoner og himmel, de vil gi en assosiasjon i retning av evigheten, et uttrykk Mariss Jansons brukte selv på pressekonferansen.

Brahms-innspillingene viste at SIMAX-folkene også mestrer utfordringene med Konserthusets tørre akkustikk med verdens beste garasjelyd som Krzysztof Drab, mannen bak opptakene, utrykker det. Her har man skapt en nesten utrolig varme og nærhet.

Det begynner å bli noen sesonger siden vi hørte den åttende symfonien i Konserthuset. Nå kan vi glede oss, for Tusen-symfonien vil helt sikkert stå på programmet en av de kommende sesongene – som de øvrige Mahler-symfoniene.

Kjemien mellom dette orkesteret og dirigenten er helt spesiell. Etter hans omfattende reiseprogram de siste ukene hadde vi ventet å finne en sliten Mariss Jansons med dobbelt jetleg i bena etter å ha reist jorda rundt bokstavelig talt dobbelt opp. Men dengang ei, han har tindret som en sol, hatt et overskudd og et humør som er bemerkelsesverdig.

Forklaringen er ikke vanskelig å finne. De mange årene i Oslo og de uttalige CD-.innspillingene forteller oss at her er det et spesielt ekteskap vi er vitne til. Mariss Jansons vil trappe ned, men han vil ikke gi helt slipp på orkesteret. Vi har mye å se fram til.

Fra i kveld er prosjektet i gang. For dette orkesteret er alt mulig. Velkommen Mahler og Mariss!