Verdi: Missa da requiem, Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons, Oslo Konserthus 16. oktober 1997 (konserten gis også 17.10.)
Kanskje den mest spektakulære begivenheten på konsertsiden i Oslo hittil i sesongen, i hvert fall skal man dømme etter interessen – framføringen av Verdis rekviem for et fullsatt Konserthus. For utsolgt var det, og knapt en ledig plass å se. Bare dette må gi en pekepinn på interessen er der, publikum kommer når det er spennende program
For en gangs skyld må hverken Oslo-filharmonien eller de fire solistene finne seg å bære hovedrollen. Denne kan trygt overlates til innsatsen fra et massivt 300-røsters sterkt kor, sammensatt av Oslo Filharmoniske Kor, Akademisk Korforening, Cæciliaforeningen og Helsingborg Konserthuskör.
Det var den massive klangen fra koret som festet inntrykket i Oslo Konserthus i går. Åja, en stor del av æren må selvfølgelig også tilfalle Guiseppe Verdi i denne sin mest spektakulære ‘opera’. Han visste nøyaktig hvilke strenger han skulle slå på for å skape de rette teatrale effekter ut av ‘ren’ musikk.
Mariss Jansons og orkesteret tar med seg kveldens solister når de i helgen drar til Athen for å være en ukes residensorkester i Megaron og senere til Wien hvor de også vil gi en ukes konserter i Musikverein. Vi bør ikke gjette for mye på at Verdis rekviem sammen med framføringen av Mahlers andre symfoni vil bli de desiderte høydepunktene på konsertene i Aten og Wien.
Sopranen Michele Crider kom bedre fra det denne gangen enn da hun var solist i Mahlers andre symfoni tidligere i sesongen. Da ble hun nærmest sunget i senk av den greske mezzo’en Markella Hatziano. Nå hadde de funnet seg en bedre balanse sammen og Crider hadde også anledning til å utfolde seg i stort monn ut fra Verdis partitur.
Tenoren Johan P. Botha ble merkelig anonym, men det kan neppe sies om den finske bassen Matti Salminen, som opptrådte for første gang i Oslo i går. Selv om han tydeligvis slet med en aldri så liten indisponering i går kveld, var det ikke vanskelig å høre hvorfor han i dag er en av verdens mest etterspurte bass-sangere. Dessuten viste han en usedvanlig sympatisk framtreden ved å anvende sin store erfaring til beroligende oppmuntring for øvrige solist-kolleger.
Oslo-filharmonien må denne gangen finne seg i å komme i annen rekke. Som sagt var det den massive klangen fra koret som festet inntrykket. Stor honnør må gis til Tore Erik Mohn og Arnulv Hegstad som sto ansvarlg for innstuderingen av all denne velklang.
Mariss Jansons ledet det hele på upåklagelig vis. Det var imponerende å bivåne bare hans fysiske innsats, fotarbeidet var upåklagelig som den reneste Muhammed Ali.
Vellykket var plasseringen av signaltrompetene i de to høye losjene bak i salen under Dias Irae, slik vi også opplevde da Berlioz’ rekviem ble framført for et par sesonger siden.
Dette er en spektakulær forestilling Oslo-filharmonien og Mariss Jansons trygt kan ta med seg ut i den store verden. Vi får håpe at de fire solistene finner seg bedre til rette etter kveldens konsert.
