Han har musikken dypt inne i seg. Gjennom sitt lange liv har han lært, erfart og tatt i mot mengdevis av fjerdedeler, skalanøkler og notetegn. På podiet utfolder han seg nærmest som et menneske i fri flukt, søkende, levende, lyttende og ledende. Presis og nøyaktig, men fintfølende overfor de vare partiene. I mer enn seksti år har han stått på podiet overalt i verden. I Sachsen midt i hjertet av Tyskland har han ledet Staatskapelle Dresden i byen av samme navn og Concertgebouvorkesteret i Leipzig som begge ivaretar musikkhistorie av gyllen verdi gjennom århundrene. Vi kan nevne navn som Bach, Mendelssohn og Richard Strauss som hans forgjengere. Og begge ivaretar det beste av tysk musikkkultur, noe som han bærer videre med seg.
Oslo Konserthus 6.9.2018: Beethoven Symfoni nr. 2, Dvořák: Symfoni nr. 7 Oslo-filharmonien, dir.: Herbert Blomstedt
Vi snakker om et menneske som i dag er 91 – nittien! – som står på podiet i Oslo Konserthus uten dirigentpinne, for den trenger han ikke. Partituret ligger uåpnet foran ham, han trenger ikke det heller, han har musikken inne i seg.
Hva skal man si? Her spretter en 91-åring opp på podiet, sprek spm en fola. Egentlig utrolig og uvirkelig, for å si det rett ut. Men levende, aktiv!
Oslo-filharmoniens tidligere sjefsdirigent – i 1960-årene, den gang man spilte i Universitets Aula – er still going strong for å si det slik. På denne konserten ledet han framføringene av Beethovens andre og Dvoraks syvende symfonier.
Det ble to praktfulle framføringer, all den stund dirigenten så mer enn åpenbart gikk inn i musikken, hadde god kontakt med musikerne og ledet den på storartet vis. Det er i slike stunder du for alvor skjønner hvor viktig musikk er for oss og hvordan den kan live opp og fornye.
Som nittien-åringen som danset rundt der oppe på podet, det beste eksemplet på musikkens foryngende kraft!
