Denne operaen dreier seg om lidenskap, to slags lidenskap: spillegalskap og kjærlighet. Denne operaen handler om hvordan disse to lidenskapene møtes og hvilke katastrofale følger det får. I utgangspunktet bygger den på en novelle av Pusjkin men Tsjaikovskij og broren Modest utformet en libretto som utvider novellen, dikter til en god del for egenhånd og tar seg store friheter. Operaen vakte stor begeistring da den ble urframført i St. Petersburg i 1890.
I 2003 så vi Spar Dame i den gamle operaen på Youngstorget. Etter vår mening var det på ingen måte noen spennende oppsetning – da. Selv om musikken gjorde inntrykk var iscenesettelsen tydeligvis beregnet for turne og ikke spennende gjort. Særlig syntes vi hovedaktørene var stive og kjedelige. Men oppsetningen måtte allikevel ha gjort inntrykk på annen måte. For vi finner igjen navnet av nåværende operasjef – Annilese Miskimmon – på regisiden.
Den Norske Opera & Ballett 8.9.2018 Tsjaikovskij: Spar dame (Pikovaya dama), med: Peter Wedd, Svetlana Aksenova, Boris Statsenko, Oksana Myronchuk, Ingebjørg Kosmo, Tone Kummervold, Mikkel Skorpen, Konstantin Shushakov, Astrid Nordstad, Krzysztof Aureliusz Luczynski, Thor Inge Falch, Hege Høisæter, Natanael Vasile Uifalean, Christian Valle, Operaorkesteret, Operakoret, dir.: Lothar Koenings, regi: Arnaud Bernard
I dag i 2018 opplever vi noe helt annet enn vi gjorde for femten år siden. Nå er det en spennende opera med et plott som fascinerer og griper og hvor instruktøren har tatt seg store og riktige friheter i å skildre galskapen i lidenskapene, når de krysses. Vi kan ogaå notere at med denne operaen kan operasjef Miskimmon sette et stort kryss i taket for den kunstnerisk sett første store suksessen i sin tid som opersjef i Oslo selv om vi nå er inne i hennes andre sesong.
Det starter alt i den store grava. Under Lothar Koenigs taktstokk opplevde vi et usedvanlig sprekt og velspillende orkester. Og etterhvert som operaen utviklet seg gled dette over til solister, kor og statister i et stortklingende ensemble.
Det er de to i hovedrollen, Peter Wedd og Svetlana Aksenova, som må finne seg i de fremste superlativene. Særlig førstnevnte var en fascinerende sceneskikkelse, ikke minst med sin bevegelighet der han spratt rundt på scenen. Vi må også nevne vår gamle kjenning Boris Statsenko og ikke minst Hege Høisæter i den viktige rollen som grevinnen. Hun viste først og fremst fremragende skuespillerkunst i denne rollen, omtrent på grensen til uhyggen, og avslørte igjen sin gode stemme.
I plottet er det lagt inn en magisk scene som fortryller der den dukker opp. Og selve slutten på operaen? En magisk orgie av kortspill og drukkenskap som setter fokus på hvor ille det kan gå når lidenskapene krysses.
Joda, her finner vi mening og en aktuell problemstilling.
En flott oppsetning!
