Premiere Det Norske Teatret 6.9.2007
Shakespeare: Richard III
Bjørn Sundquist, Magne Lindholm, Bernhard Ramstad, Charlotte Frogner, Ingunn Beate Øyen, Torbjørn Eriksen, Paul-Ottar Haga, Kalle Øby, Kari Onstad, Øyvin Berven, Per Schaanning, Unn Vibeke Hol, Sverre Bentzen, Erik Lie, Harald Heide-Steen jr., Jon Eivind Gullord, Yngve Berven, Lars Melsæter Rydjord, regi: Stein Winge
Det blir en mektig opplevelse å se Richard III i tre og en halv time på Det Norske Teatret. Dette er et drama som bokstavelig talt tar tak i deg. Det krever sitt, ikke minst av de etterhvert tydelig slitne og medtatte skuespillerne, men også av vi som ser på.
Richard III er ikke noe barnemat. Det er et av Shakespeare’s mektigste dramaer, og et av hans mest spilte. Det dreier seg om kuliminasjonen av borgerkrigene på 1400-tallet, Rosekrigen, som tok slutt da kong Richard III ble drept ved slaget ved Bosworth i 1485. Shakespeare skrev på 1590-tallet hele ni historiske skuespill om disse krigene og opphavet til dem. Richard III fra 1592 er det mest framførte av dem.
Stykket framsto i en tid da nasjonal selvbevissthet preget England etter seieren over den spanske armadaen. Det er selvfølgelig ikke historisk korrekt. Shakespeare lyver og forandrer som en vanlig dramaturg og tekstforfatter ville ha gjort i dag. Det gjelder å skape underholdning og framstille personer som er levende. Richard III blir framstilt som en tvers gjennom usympatisk person. Shakespeare – og hans samtid – er ikke i tvil om at det onde har tatt bolig i denne personen og dramaet dreier seg om hvordan makten forderver ham til mord på sin egen familie. Eller var det rett og slett galskap som lå i bunnen slik at menn med makt utfører de mest grufulle handlinger? Som på 1400-tallet da engelskmenn i en borgerkrig dreper engelskmenn. Derfor er parallellen til i dag så altfor tydelig. Det er ikke bare en Hitler som spøker i kulissene. Vi har atskillig mer nærgående og levende eksempler. Vi kan begynne hos oss selv og i vårt eget nærmiljø.
Stein Winge har satt opp dette stykket en rekke ganger både her hjemme og i Sverige. Undertegnede kan fremdeles huske hans versjon fra 1974 på Nationaltheatret, den gangen med Espen Skjønberg. For 25 år siden var det det store Shakespeare-prosjektet på Torshov med to av de historiske stykkene som aldri før var blitt framført i Norge, Kong Johan og Richard II. Richard II står også nå på spilleplanen på Det Norske Teatret og spilles parallelt med denne oppsetningen. Planen er at Stein Winge på Det Norske Teatret skal ta for seg alle Shakespeare-stykkene med tema fra Rosekrigene. Vi har noe å se fram til!
Denne oppsetningen preges først og fremst av én skuespiller – Bjørn Sundquist. Han er djevelsk god, slu og lunefull og utstyrt med alle de usympatiske egenskapene Shakespeare gir tittelpersonen. I lange perioder behersker han scenerommet fullstendig, gjerne alene og i alle scenene bærer han spillet med sitt nærvær.
Det er også mange gode enkeltprestasjoner fra de øvrige medspillerne. Persongalleriet er stort men det må ærlig talt sies at det var noe ujevnt, noe alle forfallene i den opprinnelige rollelista tyder på. Tidsmessig er stykket lagt til i dag med kostyme og kulisser. Rommet nede på Scene 2 er effektivt utnyttet i hele sin bredde. Publikum må klamre seg fast langs den ene langveggen.
Da jeg dro ned for å se stykket hørte jeg en debatt på radioen, en representant fra et visst kristelig parti fornektet inntil det mest frenetiske alle de internasjonale rapportene som forteller om bruk av tortur i israelske fengsler. I stedet ville han bare snakke om hva som gikk for seg i Syria, Jordan og Iran. Sannelig er ikke verden blitt en bedre siden Shakespeare skrev dette stykket!
