Jo Strømgren: 3:8 LIMBO
Torshovteateret 4.2.2005
Med: Bartek Kaminski som Fredrik, Mads Ousdal som Per Christian, Trond Espen Seim som Bendik, Petter Width Kristiansen som Haakon og Elin Haugen som dame i sofaen.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven
Tre kompiser bor sammen i en leilighet fylt av statusdesignting, gutteleker og pizzaesker. De morer seg med å overvåke naboleiligheten med web-kamera og å spille gulvbordtennis med Fredrik som nett. Det eneste skåret i gleden er at jentekollektivet i naboleiligheten har flyttet ut og det guttene synes er en skummel mann har flyttet inn. Av og til hører de mystiske dunkelyder fra leiligheten. Plutselig blir guttene vitne til noe de helst ikke ville sett. Valg må tas, men er de i stand til å ta de riktige valgene?
Limbo er navnet på helvetes forgård, men kan også brukes for en tilstand av verken eller. Scenografien viser tydelig at guttene befinner seg et sted mellom barneværelset med rot og ishockeyspill og det urbane voksne med møbler fra Norway Says.
De bestemmer selv når de skal legge seg, men er ikke i stand til å ta avgjørelser av mer alvorlig karakter. Stykket gir et gjenkjennelig portrett av en generasjon som nekter å bli voksne. En gruppe som lever på Torshov/Grünerløkka mellom Kitchen Aid og fotballspill, Global og bilbaner.
Det er ikke så mye å si om skuespillerprestasjonene. Ikke fordi de er dårlige, men fordi de ikke får noe særlig å bryne seg på. Historien bygger seg morsomt og lekende oppover, men faller litt sammen på slutten.
Når oppgjørets time skulle komme koker det hele litt vekk i kålen. Muligens er nettopp dette Jo Strømgrens budskap: at denne generasjonen ikke vil ta noen avgjørelser, men venter til det er for sent og det hele blåser over av seg selv. Uansett føles det utilfredsstillende at rollefigurene går tilbake dit de var da stykket begynte uten tilsynelatende å ha utviklet seg. Morsom og lett underholdning, kanskje litt kort.
