Mitt møte med Korngold

Det var først for bare noen få år siden at jeg ble bevisst navnet Erich Korngold. Men om jeg visste lite om han hadde jeg nesten hele livet hørt mye av han.

Kinoen hjemme var ikke stort mer enn en brakke hvor det ble vist film hver søndag. Der var det fast oppmøte for oss gutta. Cowboy-filmene sto særlig høyt i kurs. Et bilde er blitt sittende: den ensomme helten som rir ut i det veldige landskapet med høye kaktus, forvitrete og mektige fjellformasjoner mens mektig musikk bruser mot oss.

Denne musikken ble for meg selve symbolet på western-filmen. Det sitter spikret og ser jeg en rulletekst med prærie, fjellformasjoner og dramatisk musikk kommer dette bildet uungåelig til meg.

Jeg visste det ikke da, men jeg vet i dag at musikken hadde sammenheng med en flyktning rømt fra naziregimet i sitt hjemland. Han hadde slått seg ned i Hollywood og forsøkte som mange andre i samme situasjon å skaffe seg et levebrød gjennom det nye spennende filmmediet. For noen gikk det riktig greitt. Kurt Weill var med å forme ut den moderne amerikanske musicalen som snart skulle beseire verdenen, Fritz Lang ble en stilsikker psykologisk filmskaper mens en musikalsk foregangmann som Arnold Schönberg gikk det dårligere med. Han var nødt til å livnære seg med å skrive tonal musikk i G-dur og D-dur for studentsammenkomster.

Det kan man derimot ikke si om Erich Korngold. Lydfilmen var nettopp kommet og behovet for dyktige komponister som kunne forsyne dette mediet med stemningsskapende musikk var avgjort til stede. Han var kommet til rett sted til rett tid.

I løpet av kort tid ble Erich Korngold en stilskaper. Han ble filmens første store komponist, og til i dag, også den største. I løpet av kort tid innkasserte hans filmmusikk Oscar-priser og for flere generasjoner har han for alltid satt sine inntrykk gjennom storfilmer som Robin Hood (den med Erroll Flynn – fektescenen i de lange skyggenes trapp er farget av hans musikk), Captain Blood og Sjøhauken.

Det var denne komponisten som Mahler utropte som “et geni, et geni!” allerede da han var guttunge. Men i svært ung alder skrev han store verk, en mye framført klaversonate som 13-åring, og han forsøkte seg til og med på opera. Puccini mente at den unge Korngold hadde mer geni enn han behøvde – og kanskje hadde han rett i det, for det viste seg at det gikk trolldom i disse ordene.

Utenom berømmelsen som barnekomponist, hyllet som den nye Mozart, og som komponist til 18 helaftens filmer som innbrakte ham Oscar, gikk det ikke helt bra for den seriøse delen av komponisten. Etter annen verdenskrig vendte han tilbake til sitt Østerrike, men opplevde der å bli fullstendig vendt ryggen til. Ingen ville høre hans musikk lenger, man beskyldte ham for å være en håpløs romantiker med et stivbent tonalt tonespråk som var infisert av søtsuppe fra Hollywood. For den nye tid var kommet, nå var det inn med dypt alvor, matematiske strukturer, serielle klanger og etterhvert elektronisk musikk.

Desillusjonert pendlet komponisten fram og tilbake mellom USA og Østerrike de siste årene han hadde igjen. Han døde av hjerteslag, bare såvidt over femti.

Jeg husker første gangen jeg ble bevisst hans musikk og komponisten bak den. Jeg var på vei hjem med toget fra Gøteborg hvor jeg hadde sett en glitrende Anne Bolstad i sitt livs rolle i Salome, hyllet i svenske aviser som den nye Birgit Nilsson. Det ble nærmest magiske øyeblikk da toget passerte svenskegrensen og vi kom inn mot Tistedalen og Halden. Det grå skylaget løste seg opp og høstsolen laget magiske stemninger med gule blad i åsen mot dryppende vått.

På spilleren surret en fiolinkonsert i Deccas serie Entartete Musik, musikk laget av komponister som av forskjellige grunner falt i unåde og ble mer ukjente enn de fortjente som følge av de totalitære regimene på 30-tallet. Schønberg var en av dem, Hindemith en annen, og ingen hadde hørt om Goldschmidt før denne serien brakte en over 90 år gammel levende komponist igjen fram i rampelyset. Men Goldschmidt er en helt annen historie.

For her dreidde det seg om Korngold. Musikk som var lyrisk og frisk og som sto i samsvar med naturstemningene akkurat da. Assosiasjonene ramlet på og om jeg ikke der og da husket mine guttedagers spenningsfilmer, gjorde musikken like mektig inntrykk som den gang. Spektakulær og skrevet med følelse, og jeg fablet umiddelbart mens jeg drømte meg helt vekk i denne musikken. Det var faktisk en slik fiolinkonsert Grieg ville ha skrevet hvis han hadde fått anledning til det, tenkte jeg. Tidsmessig ble den komponert bare ti år etter Griegs død, så sammenlikningen var ikke ueffen.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på Grieg har sikkert med å gjøre at når man vender hjem til Norge etter opphold i det (nesten) store utland kan man risikere å bli overmannet av følelser. I hvert fall som her, at skyene revnet og solen stakk fram rett etter grenseovergangen.

Hjemme fikk jeg tak i hans mest spilte opera, Die tote Stadt, og dette ble en like vanvittig opplevelse. Det var en innspilling med Stockholms-operaen og ekstatisk slo det meg at dette var like bra som det beste Puccini hadde skrevet! Operaen opplevde også den gangen, på 1920- og 30-tallet, en nesten eventyrlig utbredelse. Krigen og forandringene førte den likesom i glemmeboka, men nå er den hentet fram igjen og spilles mye.

Jeg visste at den skulle spilles på den franske Rhin-operaen i Strasbourg og fikk en av jentene våre, som tilfeldigvis var der nede, til å gå og se den. Hun hadde aldri vært på opera før og visste selvfølgelig ikke hvem Korngold var. Men hennes inntrykk kan leses her i Kulturspeilet, det var altså fler enn meg som ble tatt av denne musikken.

Siden ble det å skumme hyllene etter det som var av musikk av Korngold, Og etterhvert ble jeg godt kjent med denne komponisten. Et av hans etterkrigsverk, symfonien i fiss-moll, holder jeg svært av. Den som finner søtsupperomantisk Hollywoood-musikk i denne har gjort en formidabel jobb!

Det var med Kaptein Blood i 1935 at han gjorde sin Hollywood-entre. Åpningssekvensen her er siden blitt den klassiske for filmmusikk, og også den som går igjen når jeg ser for meg rulleteksten i naturpanoramende western-filmer. Bredt, åpent og fanfarelikende maler musikken opp et store lerret og setter dermed stemningen. Det er rart å tenke på at han den gangen bare hadde tre uker på seg til å lage musikk til filmen.

Senere kom filmer som Robin Hood og Slaghauken, og alle disse tre filmene er knyttet til Errol Flynn. Filmmusikken tok bare fem år av hans liv, men det var år som for alltid vil bli stående i filmhistorien. Ut av dette trakk samtidige og senere filmkomponister sine lærdommer og erfaringer, hans måte å innledene en film på – rulletekstene – ble så å si en standard for kommende år, også den dag i dag.

En annen Oscar-vinnende filmkomponist, Andre Previn, som i dag er sjefsdirigent for Oslo-filharmonien, ga for et par år siden ut en prisvinnende CD med Korngolds filmmusikk. Her sies det at Korngolds filmmusikk er som operaer uten ord. Han kopierer Wagner ved å bruke ledemotiv som dukker opp underveis i handlingen.

Det er kanskje på tide å hente denne komponisten fram igjen. Han er betydelig på alle måter og det er ikke bare filmmusikken, schwanzbuchlers som han kalte den, som er interessant. Foruten opera og symfoni kan vi nevne fiolinkonserten, klaverkonserten for venstre hånd og en cellokonsert. Det er nok å ta fatt i! Kanskje kommer du et sted over militærmarsjen han skrev under sin fronttjenste i den første verdenskrig. Det går en historie om den, kapteinen syntes at den gikk vel raskt. Da hadde Korngold sagt: Det er for å ha noe å løpe etter på retretten!

Les mer om Korngold i Kulturspeilet:

– Entartete Musik (de første CD-utgivelsene)
– Cellokonserten
– Two Worlds (filmmusikk)
– Die tote stadt (cd)
– Die Tote Stadt (Strasbourg-forestillingen)
– Symfoni
– Fra Violanta
– Previn; Korngolds filmmusikk