Samtidsteaterfestivalen 2005 Norgespremiere Det Norske Teatret 2.9.
Vassilij Sigarev: Svart mjølk
Ståle Bjørnhaug, Ingrid Bolsø Berdal, Aksel Hennie, Trini Lund, Jorunn Kjellsby, Grethe Ryen, Anderz Eide, Ragnar Dyresen, Regi: Lars Erik Holter
Det er aldri for sent å starte på ny. Aldri for sent å be om tilgivelse. Det er det det handler om på Det Norske Teatrets Scene 2. Med Aksel Hennie og Ingrid Bolsø Berdal i hovedrollene er det blitt et drama som spiller på sterke følelser om liv og død, rå kynisme og barmhjertighet.
Vassily Sigarev tar oss med til et gudsforlatt “høl” av et sted i Russland hvor toget bare stopper to ganger om dagen. I en strålende scenografi, har Arne Nøst har gjort venterommet til et gammelt, shabby sted hvor bygdas fylliker sover ut rusen av hjemmebrent sprit.
Det er her det unge svindlerparet fra byen har gjort seg nyrike på å utnytte de lutfattige innbyggerne på landsbygda. De er rappkjefta, gir faen, og har solgt defekte brødristere til folk som ikke engang har råd til å kjøpe seg brød. Paret, Ljåvtsjik og Sjura, henholdsvis glitrende spilt av Aksel Hennie og Ingrid Bolsø Berdal, sitter og venter desperat på toget som skal ta dem tilbake til storbyen. Men Sjura føder sin førstefødte noen dager for tidlig, og motvillig må de utsette reisen.
Utgangspunktet er godt, og situasjonen kunne utspilt seg hvor som helt i verden. Persongalleriet er fargerikt, og regissør Lars Erik Holter lar sine karakterer spille sårt på følelser. Det blir sterkt, intimt og godt, men for undertegnede fungerer det ikke helt som jeg skulle ønske. Stillstanden blir for dominerende i forhold til utviklingen. Selv om det unge parets evigvarende krangel går i forrykende tempo og er vel så fascinerende, går det tidvis litt i stå med fremdriften.
Første akt åpner i rolig tempo, hvor en fyllik (Ståle Bjørnhaug) nynner russiske toner, mens han forsøker å holde varmen. Inn kommer det unge paret, og tempoet skyter i været. Deres kjappe, hånlige replikker over stedet, folkene som bor der, går over i en endeløs krangling dem i mellom. De holder seg flytende med galgenhumor, og publikum får servert vittige kommentarer på sølvfat, selv om det ser aldri så mørkt ut for de to.
Det er andre akt, og barnet gråter. I ren Samuel Beckett-stil venter fremdeles paret på toget. Men noe har skjedd. Den unge kvinnen har sett lyset. Det er nå forestillingen tar en annen vending. Barnet tar ikke brystet på grunn av nikotin i morsmelken, og kvinnen slutter å røyke. Hun ønsker ikke lenger livet i storbyen, men vil slå seg til på det lille stedet, og leve ”et skikkelig” liv. Hun faller på kne og ber desperat om styrke og tilgivelse fra høyere makter. Etter min mening blir det i overkant tydelig og grenser til det klisjéfylte når forestillingen etter to timer (inkludert pause) går mot slutten.
