Premiere Nationaltheatret 7.4.2011
Shakespeare: Othello
Magnus Roosmann, Laila Goody, Henrik Rafaelsen, Hermann Sabado, Endre Hellestveit, Trine Wiggen, Per Frisch, Erik Hivju, Bernhard Arnø, Lasse Lindtner, Marte Engebrigtsen
Regi: Runar Hodne
Det er en bokstavelig mørk Shakespeare-forestilling vi opplever på Nationaltheatret i vår. Settingen er mørk, intrigen er dunkel og til gjengjeld er scenen så å si beksvart to timer uten pause til ende.
Men dessverre var ikke dette en forestilling hvor tragediens mørke sank tilsvarende inn over oss. Othello er noe av det dystreste Shakespeare skrev. Men i denne forestillingen var ingen kraftige hammerslag og sterke opplevelser som slo seg inn etter å ha blitt ført inn i menneskesinnets svakheter og mørkeste irrganger. 
Tragedien har også en dimensjon som gjør at den har forsterket aktualitet i dag: rasismens djevelskap som ligger som et tungt bakteppe over hele tragedien.
Runar Hodne har valgt å gjøre dette til en stilisert ikke-bevegelig forestilling. Aktørene blir posører framfor levende mennesker. Scenerommer er en mørk platting og særlig entreer og sortier får et latterlighetens skjær over seg der skuespillerne kommer inn i militære geledd. Vi savnet bare at de gikk taktfast.
Til overmål har han fått hjelp av scenograf og lysdesigner som gjør sitt til å gjemme forestillingen i uforståelig mørke og i programmet karakterisere dette i en slags kunstneriske valør. Over den mørke plattingen henger en kubistisk konstruksjon som sa-a-a-akte beveger seg og forandrer seg under forestillingen. Fra scenegulvet slipper av og til en tynn lysstrime fram, for å minne oss om et kjellerlokale eller et torturkammer? Vi oppfatter denne geometriske utskeielsen som såpass fjernt fra forestillingens handling og intrige at vi rett og slett vil karakterisere det som noe sterkt i retning av jåleri. Scenografi og lys er ikke noe for seg selv, det står i forhold til en forestillings grunleggende temaer og deres skikkelser.
Men hovedinnvendingen ligger på instruktørens totale fall for posørteatrets ubevegelighet. Denne teaterformen preget oppsetningene til den forrige sjefen på Nationaltheatret til de grader at det rett og slett ble en pine etterhvert å se hans forestillinger. Beklagelig er det å notere at dette har smittet over på unge instruktører i dag. Det positive her er likevel å si at Runar Hodne står seg fra å bruke mikrofon. Det ville ødelagt alt.
Shakespeare’s tragedie inneholder så mange dimensjoner at vi føler oss snytt ved at den gjemmes inn i mørke på denne måten. Her er sjalusi, menneskelig svik og bedrageri og et vell av menneskelige svakheter brettet ut. Ikke minst rasismen.
Her har forestillingen valgt å gjøre bruk av det ikke-oversatte ordet ‘moor’ fra teksten. På norsk heter det maurer, men dette kan misforståes i og og med at begrepet er et langt større og kanskje noe annet enn på Shakespeare’s tid. Den tid var maurer, egentlig arabiske erobrere i Spania, samlenavnet på alle sør og øst for Middelhavet. Her ble altså arabere og afrikanere sauset i sammen. Vi forstår godt dette tankekorset men ville allikevel foretrekke mer presist ordbruk.
Likeså bruk av ordet ‘lommetørkle’. På norsk blir dette hverdagslig og snørrete alminnelig og noe langt annet enn et kledestykke Othello høytidelig hadde fått fra sin mor og siden overlatt sin Desdemonna.
Når alt dette er sagt må vi også trekke fram det positive. Vi syntes valget av svenske Magnus Roosmann i tittelrollen var modig gjort. Og det er svært vellykket. Hans tillempete teater-norsk skjuler ikke hans svenske opphav og dette gir riktige dimensjoner til maureren Othello blant hvite venezianere. Vi opplevde at han mot slutten hadde tilbøyeligheter til å knele under den veldige tekstmassen, noe som ble forsterket ved oppsetningens stillestående karakter. Men han bar Othello-skikkelsen på imponerende vis.
Likeså Laila Goodey og Henrik Rafaelsen. Disse tre var i særklasse på scenen. Det er ikke deres skyld at regi og scenografi ikke følger opp.
