Nationaltheatret Amfiscenen 20.1.2010
Christopher Nielsen: HUSTYRANNEN
Andrine Sæther, Christian Skolmen, Marte Engebrigtsen, Gisken Armand, Jan Sælid, Finn Schau, Regissør: Anders T Andersen
Du vil utvilsomt ha en trivelig kveld i teateret med Hustyrannen og det frodige persongalleriet som Christopher Nielsen presenterer for oss. Men som teater blir det haltende og uten sting og brodd. Den kraftige korrigeringen dette stykket skulle gi oss mot maktmennesker i alle avskygninger savnes. Dessuten er forestillingen sterkt haltende. Det kunne med letthet sluttet til pause. Attpåkladden av en annenakt – med et omstendelig skift som tvinger publikum ut av salen og ut i alfor trange ganger i teatrets øverste etasjer – er faktisk helt unødvendig. Det blir som å tvære ut morsomhetene nok en gang. Eksempelvis er datanerdens villfarenhet noe vi kunene få vært uten, eller som burde vært en enakter for seg selv.
Men bevares, det er mye morsomt å oppleve. Christopher Nielsen gir oss noen frodige personer som du blir sittende og humre med den første halvannen timen. Du trives godt i selskap med de ulike typene i det mer eller mindre forsofne borettslaget på Tøyen. Sentralt er familien Bjørge som gir oss en 14-åring med pønk-pigg, en mimrende pappa som lever på minnene fra 70-tallet store begivenheter – og pønk-band – og en vimsete mamma. Rundt dem har vi en alkoholisert trønder og en datanerd. Før det skrus til med at det innflyttende rivjernet Bonsak setter i gang. Hun tar for seg å rydde opp i skitt og møkk og etablere brannsikkerhet, noe hun klarer. Men grensen går ikke der. Alle låser skal fjernes, beboerne skal ha tillit og kjærlighet til hverandre og henne.
Her bikker skikkelsen noe ut i og med at karakterens opplagte fascistiske trekk trer ut av virkelighetens verden og over i plakatenes. Det holder langt på vei å vise sammenhengen mellom maktmenneskets regeltyranni og det fascistiske mennesket framfor å tvære dette ut.
Temaet som stykket tar opp er ikke nytt, hverken i norsk litteratur eller film. Helt siden drabantbyen Lambertseter oppsto på 1950-tallet har borettslaget i alle dets avskygninger – og maktmennesket regeltyranni – vært tema for mer eller mindre humoristiske avkledninger, senest i Stoltenbergs humor-serie på NRK om borettslaget på Carl Berner, et miljø ikke så forferdelig ulikt Christopher Nielsens. Men forskjellen er at dette teaterstykket tør borre litt nærmere inn i de forskjellige typene, særlig hva som rører seg hos maktmennesket. Bonsak kommer fra et trangt bedehusmiljø, ble aktiv i ml-bevegelsen og giftet seg så med en muslim. Nå har hun endt som en nærmest Frp-hatende motstander av snikislamiseringen. Denne vandringen mellom ytterlighetene i de siste tiårs organiserte trangsynhet i landet vårt står i skarp kontrast til pappa og mamma Bjørges nærmest idylliske og godmodige fri-anarkisme fra 70-tallet. Hvor Christopher Nielsens hjerte ligger er vi ikke i tvil om men også dette Hjelms gate-miljøet får seg sine velrettede spark fra sin 14-årige pønker.
Oppsetningen ledsages selvføgelig av mye pønk-musikk og lange utredninger fra pappa Bjørge om den historiske konserten med Sex Pistols på Pingvin Club og andre mer eller mindre minneverdige begivenheter fra den gang da.
Utvilsomt vil du ha en trivelig kveld i teatret, men som teaterforestilling, tja. Vi savnet stinget.
