Alexander Mørk-Eidem er dristig. Han tar et av operalitteraturens mest kjente verk, endrer litt på teksten og lar elektroniske klanger komme inn ved siden av Mozarts herlige musikk. Han lar også en kjent scenekomiker som på ingen måte er operasanger, bære mye av forestillingen.
Vi skulle så gjerne satt kryss i taket for dette dristige tiltaket. Bare synd at det ikke bar hele veien. Det som ødela for oss var de lange partiene med tale, eller gags fra Atle Antonsens side. Her ble forestillingen stillestående og vi opplevde ikke Atle Antonsen som noe bærende kraft i denne forestillingen.
Premiere Den Norske Opera & Ballett 28.11.2015 Mozart: Tryllefløyten, med: Marius Roth Christensen, Mari Eiriksmoen, Henning von Schulman, Eir Inderhaug, Atle Antonsen, Silvia Moi, Eli Kristin Hansveen, Ingebjørg Kosmo, Tone kummervold, Nils Harald Sødal, Magne Fremmerlid, Thor Inge Falch, Morten Espeland, Eirin V. Rognerud, Eline Benno Vaage, Ellen Schalic regi og tekstlig bearbeidelse: Alexander Mørk-Eidem, musikalsk ledelse: Thomas Søndergård, scenografi: Christian Friedländer, kostymer: Maria Gyllenhoff, elektronisk lydbilde: Fredrik Baden
Men når dette er sagt. Det er så mye en kan fryde seg over ved denne forestillingen. Eksempelvis slutten som har fått en mye fastere form enn vi er vandt med i budskapet om å gi hverandre en klem. I hele annenakten var de lange longørene, talepartiene, mer dempet og preget ikke handlilngen i for stor grad. Her ble det faktisk spennene og underholdende i lange partier. Spesielt vil vi framheve Silvia Moi som fikk vist nye sider ved seg selv, ikke minst ved sin søde Kristiansands-dialekt.
Alexander Mørk-Eidem har lagt Tryllefløyten til en fjern galakse i det ytre rom. Tamino, sunget av Marius Roth Christensen, krasjlander på en fremmed planet. Allerede under ouverturen blir vi vist rulletakster på en skjerm på scenen som skal gi en illusjon av Star Wars. Dette grepet var flott og magisk og settter oss i rett stemning. Kunne det bare ha holdt seg der!
Men rytmen i forestillingen faller når Atle Antonsen setter i gang med sine lange longører og slapstick. Det blir nesten like platt som Chat Noir.
Tilføyes må at komikeren slettes ikke gjør en dårlig innsats på operascenen. Han synger overbevisende bra selv om vi hører godt at han ikke er noen stor operasanger. Partiet som Papageno ble på urpremieren i 1792 også besatt av en skuespiller. Han skal absolutt ha honnør for denne siden av sin operadebut.
Mozart skrev sin mest berømte og spilte opera som et syngespill med mange partier som taleroller. Sånn sett kan man ikke si at instruktøren gjør helligbrøde. Men han lar dette skli ut i altfor lange partier. Operaen ble en suksess uten like i datidens Wien og har siden holdt seg som et av operalitteraturens mest populære verk. Det er utvilsomt Mozarts fengende musikk som sørger for dette men også det magiske eventyraktige i operaen bidrar mye.
For Tryllefløyten er rett og slett et eventyr med passende doser av skrekk, magi og lykke i seg.
På et punkt vil denne oppsetningen virkelig slå an: den eventyrlige dekorasjonen og de morsomme kostymene. Dette er verdt et operabesøk nesten i seg selv!
Av de medvirkende er det så mange å framheve. På scenen tales det vestlandsk, nordlænding og svensk i salig forvirring. Slikt er herlig å oppleve.
Et pluss til: de tre guttene i handlingen spilles av tre jenter fra Barnekoret: Eirin V. Rognerud, Eline Benno Vaage og Ellen Schalic. De er kledd opp som unaturlige romvesener og dette samt deres sang gir en riktig illustrasjon av det overnaturlige og utenomjordiske. Praktfullt!
Framheves må også koret som særlig i annenakt hevet seg til store og presise høyder.
Dette er den andre nypremieren av Tryllefløyten i Bjørvika siden åpningen i 2008. Men vi tar ikke nye feil om vi vil se den igjen i kommende sesonger!
