Mozart skaper brudulje

Mozart skaper stor røre. I Berlin har Komische Opers oppsetning av Bortførelsen fra Seraillet vakt betydelig oppsikt. For noen er det en skandalløs fiasko mens det for andre er en genistrek.

Oppsetningen hylles i Die Welt under overskriften Kunstens sannhet er ikke alltid vakker. Dette står i kontrast til oppslagene i Bild-Zeitung som fnyser av forakt over at skattebetalernes penger brukes på slikt. Boulevardavisen frir også til menigmanns oppfatning av Berlins økonomiske situasjon som er katastrofal med den følge at byens tre operahus skal få felles administrasjon og verksted men beholde hver sin kunstneriske ledelse.

Oppslagene i Bild-Zeitung har også fått VG her hjemme til å skrive om opera. Men denne gang bruker de utelukkende skandaleavisens oppslag og siterer dens kraftuttrykk som ville få en middels Fremskrittsparti-politiker til å rødme av kulturell dannelse.

Det er spanske Calixto Bieito som har satt opp denne operaen. Han vil vise hvoran sex er blitt en forbruksvare og er noe vi konsumerer. Mens Mozarts opprinnelige syngespill foregår dels i et harem har han lagt det til vår tid og dermed et bordell. Også andre betydelige forandringer er foretatt i dramaturgien. I følge Die Welt kommer teksten på denne måten atskillig klarere fram til oss. Hovedpersonen Bassa Selim får tydelig vist fram hvordan kvinner er til salgs på befaling av mennene. Kvinner er ikke mer enn slaver.

Rokokkomiljøet er forlatt til fordel for rosa neonlys, pleksiglass, lakk og lær.

Die Welt mener at en ‘skandale’ kan ha en katarsisk virkning. En oppsetning som denne kan bokstavelig talt renske oss for fordommer, slagg og holdninger. Når operaen på denne måten går utover sine grenser lykkes den. Avisens medarbeider Manuel Brug er ikke tvil om at dette er den viktigste operaoppsetningen så langt denne sesongen. Forestillingen er alt satt på spilleplanen med jevne mellomrom hele neste sesong.

Langt anerledes er tonen i VG som utelukkende henter sine sitater fra Bild-Zeitung. Når avisen for en gang skyld skriver om opera er det skandalen den er opptatt av. Her tar den selve ordene som Komische Oper bruker om sin oppsetning, “sex. vold, kjærlighet, makt, frihet”, på det mest bokstavelige i negativ vinkling.

Calixto Bieito er vant til å møte kritikk. Republikaneren og sosialisten har i flere tiår markert seg som en av de mest betydningsfulle og kontroversielle instruktørene i Europa. Typisk nok var han glad for endelig å kunne jobbe i Berlin. Her vil han få anledning til nok en gang å se sin ‘yndlingsoppsetning’ Frank Castorfs versjon av Tennessee Williams’ En sporvogn til begjær på Volksbühne.