Disse to verkene fra 1794 er noe av det aller første Beethoven lot skrive ned på papiret og framstå med verksfortegnelse. Vi har derfor en ikke ugrunnet mistanke om at det relativt nydannete Ssens-ensemblet tar mål av seg til å foreta et grovt innhogg i Beethovens kammermusikalske verk og at dette bare er begynnelsen.
Beethoven: Stryketrio Ess-dur op. 3, Serenade D-dur på. 8, Ssens Trio: Sølve Sigerland – fiolin, Henninge Landaas – bratsj, Ellen Margrethe Flesjø – cello, Lawo 1192 (2017)
Vi vil uansett hilse dem velkommen. To av dem er kjente fra før i Grieg-Trio mens den tredje så å si hver uke er å finne på plass i Oslo-filharmonien foruten å ha hatt fartstid tilbake i Vertavo-kvartetten.
Det yndige hovedmotivet i Beethovens op. 3 smyger seg tett inn på deg. Her røper mesteren konturene av hva som vil komme i årenes løp. Med tanke på at dette er skrevet av en noen-og-tjueåring er det et bemerkelsesverdig modent verk. Selvfølgelig påvirket av tidens store, Haydn og Mozart (som nettopp var avgått ved døden), men likefullt et selvstendig verk. Du aner klart det myndige og bestemte i Beethovens toneverden.
Begge verkene i særdeles grad trioseneraden op. 8, kunne la seg oppfatte som bruksmusikk som komponister på denne tiden, Haydn i særdeleshet, var tvunget til å skrive, ’til middagsselskaper’ o.l.for å ha noe å leve av, men er det definitivt ikke. Beethoven skrev riktignok op. 3 på oppdrag fra en fyrste og begge verkene er rikt utstyrt med flere satser enn vanlig er for slike verk. I serenaden lar Beethoven marsjer innlede og avslutte det halvtimes store verket.
En ung Beethoven som framstår som langt mer enn en læregutt og et kammerspill av garvete musikere som vi sikkert kommer til å høre mere av!. Dette likte vi!
