Dette satt!
Calixto Beitios dramatisering av Knut Hamsuns roman Mysterier er blitt en svært vellykket forestilling. Her var det mye som klaffet: topp skuespillere med en fremragende hovedrolleinnehaver i spissen og først og fremst en svært god tilrettelegging både dramaturgisk og regimessig i den spanske regissørens hånd.
Vi er av dem som har oppfattet at det Calixto Beitio har gjort for scenen her hjemme, både på Nationaltheatret og på Operaen, ikke alltid har vært like bra. Eller for å si det rett ut: av og til kan det bære preg av rett og slett plumpe tenåringsfrustrasjoner plusset på med endel sceniske virkemidler som er rett og slett irriterende for en tilskuer.
Premiere Nationaltheatret 8.4.2016 Hamsun dramatisert av Calixto Bieito: Mysterier, med: Jan Gunnar Røise, Jan Sælid, Andrea Bræin Hovig, Heidi Goldmann, Håkon Ramstad, Anne Krigsvoll, Nils Golberg, Per Christian Ellefsen, Per Frisch, Ellen Horn, Marian Saastad Ottesen og Mariann Hole, regi: Calixto Bieito
Men ikke her. Dette var teater som satt godt! Calixto Beitio har lyktes med å videreformidle Hamsuns tekst over i en scenisk fengslende form. Han har også inspirert noen av Nationaltheatrets skuespillere til å yte sitt beste, eller for å si det direkte, til å løfte seg langt utover sin vanlige ham.
Først og fremst er dette Jan Gunnar Røises forestilling. Nagel, den fremmede i gul drakt, ankommer småbyen med dampbåten, tar inn på byens hotell og oppfører seg så merkelig at det meste snues på hodet i løpet av kort tid. Jan Gunnar Røise er den rette skikkelsen, passelig slesk og lur, men med et glimt i øyet. Hvem er han? Hva vil han? Er han en sjarlatan?
Også flere av de andre medvirkende gjorde oppsiktsvekkende scener i denne forestillingen.
Knut Hamsun skrev Mysterier som sin andre roman. Den kom ut i 1892. I denne romanen gjør han et slags oppgjør med realismen og naturalismen. Han borrer dypt inn i det irrasjonelle i menneskets sinn. Hva foregår inne i hodene våre, hva skjer i sinnet til en person som denne Nagel?
Romanen skildrer bare ikke hva som skjer i et lite og lukket småbymiljø når det kommer en fremmed som røsker opp i deres vante forestillinger. Den er like mye en beskrivelse av det irrasjonelle hos mennesket. Det er både et ytre og et indre plan hos Hamsun. Det er fra denne tiden det berømte Hamsun-sitatet stammer at han ville skildre «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».
Det finnes ting å sette fingeren på i denne forestillingen. Eksempelvis tok det en stund før forestillingen tok helt tak i oss og særlig slutten ble for oss noe vel teatralsk. Her kunne det være kuttet atskillig! Bakkanal-scenen som åpnet etter pausen bød på masse overspill, men var faktisk balansert slik at helheten kunne oppfattes som vanvittig og herlig!
Scenografien er basert rundt dreiescenen og et stålrørstillas med masse muligheter i seg. Første gangen den rullet seg ut foran oss tenkte vi umiddelbart: «Her kommer Gleng» fordi assosiasjonene til Edvard Hoems skuespill fra slutten av 70-tallet ble med en gang nærliggende. Men det er ikke andre likheter her enn med vagt at Hamsun oppholdt seg en tid i Sarpsborg da han skrev Mysterier.
