Premiere Nationaltheatret 27.8.2009
Gorkij: På bunnen
Nils Ole Oftebro, Per Christian Ellefsen, Anneke von der Lippe, Tone Mostraum, Per Egil Aske, Christian Rubeck, Per Frisch, Ågot Sendstad, Heidi Goldmann, Liv Bernhoft Osa, Kai Remlov, Frank Jørstad, Øystein Røger, Nicolai Cleve Broch, Anders Mordal, Jan Hårstad, Regi og scenografi: Oskaras Korsunovas
Den innledende forestillingen på årets samtidsfestival, Maksim Gorkijs På Bunnen (Nattasylet) er en forestilling som rett og slett ikke når oss. Det blir for mye kav og mas, skriking og svulstigheter til at vi makter å komme inn på de ulykkelige sjebnene som Gorkij skildrer. I tillegg er oppsetningen altfor lang, plagsomt lang.
Det starter helt i åpningen. Vi slåes i bakken av forskrekkelig sterk lyd av et tog som tilsynelatende passerer vegg i vegg med rommet, av lokomotivets prusting, bremsenes hvining mot jern og slagene fra skinnestøtene. Flash-lys på scenen skal støtte opp under dette helvettet som de ulykkelige befinner seg i. De kravler, kryper og inntar uvandte kroppslige posisjoner for å gi uttrykk for sin desperasjon og fortvilelse.
Vi skjønner godt Oskaras Korsunovas’ intensjon. Han skal gi oss et bilde av menneskenes fortvilelse og fornedrelse. I dette bildet pøser han i tillegg på med nyskrevet musikk av Gintaras Sodeika som i og for seg kan være vakker nok men som her blir en svulstighet av religiøs påtatthet og søt-suppe.
Denne stemningen holder seg i altfor lang tid. Det er ikke før etter pause at skuespillerne slutter å skrike til hverandre og leverer replikker og samtaler som er noenlunde normale og ikke av det utadvendte og ekspresjonistiske slaget. Men da er det forsent. Et par minutters fred på scenen kan ikke forhindre denne forestillingen fra å falle fullstendig sammen, etter vår mening.
Det er synd for skuespillerne. De medvirkende gjør det beste de kan. Vi har ingen problemer med å forestille oss det helvettet disse menneskene ‘på bunnen’ lever under.
Maksim Gorkij (1868 – 1936) var den mest folkekjære russiske dikteren på 1900-tallet. Dette skyldes utvilsomt at han evnet å beskrive folks hverdag, at han hadde et sosialt instinkt som traff folk hjemme. Han regnes som grunnleggeren av den sosiale realisme og var en politisk aktivist som beskrev livet til de undertrykte og fattige. Han ble en nær venn av først Tolstoy og Tsjekov og senere Lenin og Stalin.
Hans stykke På Bunnen – bedre kjent her hjemme som Nattasylet – har vært mye framført gjennom årene. Vi har sett det atskillige ganger og vi har vært dypt berørt av det. Bare ikke denne gangen. Nå satt lyden fra det prustende lokomotivet og smellet fra jernskinnene så hardt i oss at det tok lang tid før vi kom til hektene igjen.
