Premiere Nationaltheatret 12.5.2005
H.C.Andersen, dramatisert av Kjetil Bang-Hansen: Nattergalen
Fortelleren: Frøydis Armand, Keiseren: Trond Brænne, Hoffmannen: Kim Haugen, Hva foregår her, Keiserens yngre bror: Lasse Lindtner, Slottsprosten: Svein Scharffenberg, Hoffjunkeren: Christian Skolmen, Kokkepiken: Heidi Goldmann, Nattergalen: Andrea Bræin Hovig, Sendebudet: Jan Gunnar Røise, Kunstfuglen: Anne Marit Jacobsen, Døden: Mari Maurstad
Regi: Kjetil Bang-Hansen, Scenografi og kostymer: John-Kristian Alsaker, Komponist: Håkon Berge, Lysdesign: Kristin Bredal, Koreografi: Kjersti Alveberg, Maskør: Greta Bremseth/Annikka N. Andersen
Nattergalen er Nationaltheatrets bidrag til feiringen av H.C.Andersen, “den største av alle dansker”, som det heter. Til dette jubileet har teatret hentet fram sine fremste ressurser og laget en oppsetning med praktfullt lys, farge, dans og kostymer hvor det ikke er spart på småskillingen. Til og med egenkomponert musikk av Håkon Berge hører med. Men de største superlativene her tilfaller etter min mening de som var ansvarlig for maske og sminke.
Da er det desto mere synd at teatret ikke helt har bestemt seg for hva slags forestilling de skulle lage. Er den for barn, eller er den for voksne – eller er den rett og slett for begge?
Det siste er nok diplomatisk sagt det korrekte. For skal man feire den største dansker av alle er det best å velge ut eventyr som er for barn men godt kan fortelles til de voksne, som det er med mesteparten av det han har skrevet.
For halvannen time sammenhengende med tissetrengte barn er ikke noe man tar sjansen på i dag. Hvis man trenger noen bekreftelse på det ukloke i dette bør man se dokøen foran dametoalettet før forestillingen og under pausen. Da skjønner man at det er noe galt et sted.
I stedet har teatret satset på farver og mye utstyr. Og med denne vinklingen er det avgjort suksess, forestillingen er spennende i seg selv med den vanvittig flotte rammen den er gitt. Men teksten i et eventyr som egentlig ikke omfatter mer enn et par siders programtekst – og takk for det! – blir for tynn til å dekke over to og en halv times forestilling på en scene.
Greitt nok at Døden opptrer med skrekkinnjagende kråker (onde demoner) rundt seg. Dette er i eventyret men det blir for mye nøster av Peer Gynt av det. Og Mari Maurstad har en flott bevegelighet i sin dans og bruk av kroppen, men i denne sammenheng blir det for alvorstynget og hennes sensuelle frieri blir for platt.
Nei verre er det at man har lagt inn en ny rollefigur som anatagonisten til den snille keiseren. Keiserens yngre bror er den som er opptatt av murstein og atter murstein og som vil bygge den store mur rundt Kina. Hans tanker er helt fjernt fra ting som har med kunst og skjønnhet å gjøre.
Dette går etter min mening helt galt fordi det føyes på en dimensjon i eventyret som ikke er der fra før. Keiseren går på slutten med på å bygge den store mur og den yngre broren skifter plutselig ham og sier “god morgen!” sammen med alle hoff-folkene. Dette skjærer seg hos meg.
Nei hvorfor ikke bruke de rollefigurene som H.C.Andersen allerede hadde? I hoff-folkene er det jo et ypperlig utgangspunkt nettopp for å skape slike antagonister til den snille keiseren. Hoffets Cavaleer – Kim Haugen – er jo et utmerket utgangspunkt med all sin jålethet, smisking og underliggende falskhet. Eller junkeren? Her har man krigeren, slåssingen og mannssamfunnet servert på et brett!
Dette må sies, fordi det er omtrent den eneste innvending jeg er i stand til å opdrive mot denne forestillingen. Nettopp fordi man skal fylle H.C.Andersen med noe han ikke har å berette om, blir forestillingen enkelte ganger noe langtrukken. Et stykke ute i førsteakten greidde den ikke å fange oppmerksomheten så sterkt som den skulle.
Ellers har vi boka full av bare superlativer. Vi har nevnt den flotte sminkingen og maskene. Til vanlig trauste og solide norske skuespillere blir trippende og vennlige Kina-menn (og -kvinner). Trond Brænne er i så måte en opplevelse som keiseren. At han er snill og vennlig og kanskje litt naiv har sminkingen understreket. Flott!
Stykket begynner med en forteller i skikkelse av Frøydis Armand som kommer syklende inn på en scene som tydeligvis er det danske bondeland. Hun starter sin fortelling med “I Kina vet du jo nok er keiseren en kineser…” Hun hører stemmer under scenen og fra en luke dukker to forbausete kinesere opp, glipper med øynene og snakker pidgin-scenespråk. Ikke nok med det, scenen fylles av stormende rødegardister med sitatboka viftende – og så mange rødegardister har det ikke vært på Nationaltheatretrs scene siden de kampfylte 70-åra – inntil Frøydis Armand stopper dem og sier at “Nei, nei, en annen tid. Det skjedde for veldig lenge siden…” og så kommer keiseren og etter han hoff-folkene inn. Eventyret er i gang.
En fantastisk og jublende start på en eventyrforestilling! Fortelleren kalles Iikeså godt ‘fru Andersen’. Men kanskje flere av oss også hørte påtakelig nært stemmen til Per Aabel i dette eventyret.
Av øvrige medvirkende kan vi ikke unngå å nevne Anne Marit Jacobsen som den kunstige og mekaniserte fuglen. Foruten at hun bærer en viktig rolle i H.C.Andersens fortelling er hun alldeles herlig i sin mimikk og framtreden. Hun må oppleves!
Nevnes må også Heidi Goldmann som kokkepika, den enkle jenta av ‘folket’ som bærer fram eventyret om den lille grå fuglen som synger herligere enn noen annen. Kim Haugen gir en morsom framstilling av hoffets førstemann og i en mindre rolle gir Jan Gunnar Røise oss en artig studie av det japanske sendebudet.
Glemmes må heller ikke Kjersti Alvebergs koreografi. Hennes tai-chi ballett var en herlig opplevelse. Håkon Berges musikk er enkel, og uten noen som helst musical-frieri ble den framført fra grava av to musikere med hovedsakelig slagverk og en mic-forsterket fløyte til rådighet. Men også synth’en spilte en åpenbar rolle. Han har gjort tilsvarende musikk før, og her overdrives ikke effektene og ikke minst sangnumrene. Rundt det hele svever nattergalens sang, framført av Andrea Bræin Hovig.
Det er så mange og store øyeblikk med denne forestillingen at vi skulle ønske at man hadde tatt seg litt bedre tid til å bygge den mere helhetlig dramaturgisk. Glem ikke at det er ikke første gangen dette eventyret blir framført fra scenen, Stravinskij skrev jo en opera over det i sin tid. Det må også sies fordi teatret har vært så uheldig å opplyse om at det er første gangen dette eventyret dramatiseres og det er det jo såvisst ikke!
Kunne man ikke bare bestemt seg og laget en forestilling for voksne med strammere dramaturgi eller en forestilling for voksne som barna godt kan se, atskillig nedkuttet i forhold til denne versjonen!
