Ibsen-festivalen 2008 Premiere Nationaltheatret 28.8.2008.
Ibsen: Rosmersholm.
Petronella Barker, Eindride Eidsvold, Bjørn Floberg, Kai Remlov, Ole Johan Skjelbred, Frøydis Armand, Regissør: Eirik Stubø.
Ibsen-festivalen har kommet til oss med en strippet og relativt enkel versjon av en av Ibsens ‘tunge’ dramaer, Rosmersholm. Scenen er mørk og så å si helt tom. Dekorasjonen er fraværende, eller rettere sagt, det er scenerøyk som skaper fascinerende bildevariasjoner med lyset. Jernteppet deler scenen og går mellom aktene sakte opp og ned til tonene av Fleetwood Mac’s Albatross. Skuespillerne står som stivnete figurer i hvert sitt hjørne av scenen og deklamerer med en irriterende mikrofon stikkende ut fra ansiktet som en tannregulering for en tenåring.
Dette kunne minne mistenkelig mye om noen av de sørgeligste floppene regissør og teatersjef Eirik Stubø har hatt på bakscenen og særlig fiaskoen over alle fiaskoen, Eg er vinden, som ble en suksess i Bergen men falt pladask på Nationaltheatrets hovedscene i Oslo (noen teatervitere burde gjøre en undersøkelse av dette). Ville dette bli en ny slik oppsetning bokstavelig talt totalt i tåkeheimen?
Desto gledeligere er det å konstatere at svaret fra vår side er nei, vi var av dem som faktisk likte det enkle grepet som er gjort på dette stykket. Den nedstrippete versjonen fører oss mye nærmere stoffet og problematikken hos Ibsen som ville ‘foredle mennesket’, står fram kaldt og nakent i historien om Rebecca West og Johannes Rosmer.
Det er mye å trekke for denne forestillingen. Mikrofonbruken er en av dem. Det ødelegger totalt illusjonen av teater fra ‘mage til mage’ når stemmen formidles til oss fra et annet sted enn der personen befinner seg. Men det må i rettferdighetens navn si at dette er ydmykt og forsiktig gjort denen gangen, i motsening til andre delvis ‘grufulle’ mikrofon(radioteater-på-scenen-)oppsetninger signert Stubø. Men det lar seg ikke nekte for at myggene, mikrofonene, skjemmer der de står ut som utvendige kladeiser fra skuespillernes ansikter.
Skuespillerne faller godt inn i denne dempete og nedstrippete stemningen som oppsetningen inviterer til. Bare få ganger heves stemmen. Et ekstra kompliment må gå til Kai Remlov som bringer liv over scenen i sin lille birolle som Ulrik Brendel. Men hvorfor er han dels plassert med ryggen mot publikum?
Dette er Stubøs siste Ibsenfestival som teatersjef. Likesom denne oppsetningen går han inn i en festival som er betydelig nedstrippet siden forrige festival. Mye av årsaken er faktisk at Nationaltheatret rett og slett er blitt kjedelig og at publikum ikke har strømmet til teatret som tidligere år. Det lille Torshov-teatret, som teatersjefen ikke har kontroll over, har faktisk reddet teatret sist sesong.
Men med denne oppsetningen av Rosmersholm har teatret faktisk lagt grunnlaget til noe som kan snu dette.
