Noen av oss skal snakke sammen

Operasaken lunter av gårde i bedagelige tempo. Farten er avpasset til det sosialdemokratiske pragmatiske, uten de store utspillene og løftende visjonene.

Denne ukes nyhet om at operameldingen for n’te gang igjen er utsatt, kommer derfor ikke som noen overraskelse. Denne meldingen er så mange ganger blitt utsatt, at vi nesten slutter å tro på den. Faktisk kunne man si at intet var nytt siden 1920, den gang ble det jo også bebudet offentlig ansvar for operakunsten i dette landet. Da ved at Nationaltheatret fikk noen ørsmå ekstra tilskudd for å pleie operaoppsetninger hvert år, noe de gjorde med stor flid og entusiasme helt til Den Norske Opera ble opprettet på midten av 50-tallet. Forestillingene fra denne perioden skal man heller ikke kimse av. Det var her Kirsten Flagstad gjorde sin scenedebut og for første gang sang Wagner – noe som fluksens førte henne til Bayreuth og plasserte henne som århundrets fremste Wagner-sangerinne. En rekke fremragende kunstnere sto også på scenen og på 30-tallet var Georg Solti engasjert som repetitør ved teatret.

For oss som ikke lider av korttidsminne er det greitt å dra fram hva politikere alltid har sagt og ment om de gode ting – og hva det i realiteten har resultert i. Som regel store ord og lite flesk.

Heller ikke denne spalte skal unnlate å beklage at kulturministeren går fra sine soleklare ord tidligere i år om at meldingen SKULLE foreligge.

Men vi vil likevel ikke helt stille oss på den totale fordømmelsens side. For nå eksisterer det så mange bekreftede glipper fra såvel planleggings- som kulturminister at bildet begynner å avtegne seg. Statsministeren er tydeligvis blitt overbevist om at at opera kanskje likevel ikke gjør seg best på enerom. Regjeringen går faktisk inn for å bygge nytt operahus der operafolket ønsker det, nemlig på Vestbanen. Og ikke nok med det: i tilknytning til de nåværende lokaler på Youngstorget skal det både bli musikkteater og hovedbibliotek for hovedstaden samtidig som en kinkig eiendomssak løses.

Grunnen til utsettelsen av meldingen er ganske enkelt taktikkeri. Man vil ha denne saken unna og over valgkampen. Ikke for at det kanskje ville bli ubehagelig å møte velgerne med en sak om et par milliarder til kultur. Snarere heller fordi man vil rydde opp i egne rekker.

Noen av oss har snakket sammen, het den gangen man skiftet ut statministre i bøttekottene på Folkets Hus. Nå låter melodien: noen av oss skal snakke sammen.

For det er innad i Arbeiderpartiet at problemene er størst. Et hissig lokallag av Det Kongelige Norske, faktisk deres største avdeling, mener seg å ha gjort sitt vedtak i sakens anledning. Og da skal ikke en regjering utgått fra samme rørsle uten videre drive å tukle med andre tanker enn det man har falt ned på, nemlig Bjørvika.

Og i LO-huset sitter Yngve og andre LO-folk og vil ha kortest mulig vei til de sjelsettende og oppbyggende operaopplevelsene de selvfølgelig setter så voldsomt pris på.

Det er derfor fortsatt mange skjær i sjøen før de første spadetakene tas på Vestbanetomta. Men at vi få ret nytt operahus der, regner vi nå nesten som hundre prosent sikkert. Og det virker også som om det skal inntreffe mer enn katastrofe om ikke dette står klart til år 2005 – hundreårsdagen for den frie nasjonen Norge.

Men først, altså, må noen av oss snakke sammen…