bsenfestivalen 2004 – Nationaltheatret 30.8.
Ibsen: Nora (Et dukkehjem)
Thalia Theater Hamburg, med: Hartmut Schories, Norman Hacker, Stephan Schad, Victoria Trauttmansdorff, Susanne Wolff regi: Stephan Kimmig
Med en av de oppsetningene vi hadde de aller største forventninger til ved denne festivalen, fikk vi også en stor skuffelse.
Kanskje skyldes det såpass enkle ting som at det unge ensemblet og regissør totalt feilberegnet det rommet de skulle spille i og pøste på med altfor sterk mikrofonlyd, kanskje skyldes det rett og slett at det var en dårlig dag for dem. Til meg nådde i hvert fall ikke oppsetningen helt fram.
Forestillingen har stått på spilleplanen ved Thalia Theater i Hamburg i to år og fått med seg priser og hedersbevisninger. Men det hjelper ikke.
Feilen etter min mening er at man valgte å mikrofonforsterke dialogen i den grad at kontakten mellom skuespillere og scene ble borte. Av og til kan mikrofoner være til hjelp – på den forestillingen (Borkman) vi så på samme scene bare for et par dager siden var mikrofonbruken gjort med omhu og det var en forestilling som etter vår mening fungerte – og på forestillinger med sangnumre er det en nødvendighet.
Men man må ikke la tekniske dippedutter komme i veien for kontakten mellom sal og scene. Da forsvinner nemlig kommunikasjonen, magefølelsen blir borte.
Thalia-teatrets Dukkehjem er lagt til vår tid og har en original slutt. Men lite er gjort med teksten. Selv om tekstmaskinen falt ut ved Noras siste replikker spiller det ikke avgjørende rolle.
I denne forestillingen lar man spillet finne sted i et kjempemessig rom. Det er ingen stue slik har vært vant til å se i det Helmerske hus, det er en hall i en leilighet av i dag. Inventaret er fattig, rommet er moderne og iskaldt. Plexiglass og hvite vegger. En slagsekk for ungenes behov for tae kwon-do. På veggene: ingen bilder, ingen kunst, det er som dekorasjonen skal vise vår tids iskaldhet og tomhet. Spennende lydkulisser skapt av Wolfgang Siuda følger stykket hele veien. De er svake, svært svake, men er med på å skape en illusjon som fungerer.
I dette rommet kvitrer så lerkefuglen Nora, i dette stykket omskrevet til ekorn og hare. Hun vimser forbi sin Thorvald og her når Susanne Wolff oss umiddelbart med sin skikkelse. Hun gir liv og troverdighet til Nora. Vi tror på henne. En sterk tolkning.
Der stykket blir forskjellig fra Ibsen, er slutten. Nora tenner en røyk, tar to skritt og så stopper. Hun går ikke, hun blir.
Det er dette grepet Stephan Kimmig har lagt inn som en ny tolking av Ibsen. Gamle Henrik sjokkerte verden for hundre år siden ved at Nora forlot mann, hjem og barn. I vår tid er det like sjokkerende at hun blir. Thorvald har vist seg som en skikkelig selvopptatt drittsekk, som en mann som setter sin karriere foran alt annet. Intet ville være mer naturlig enn at dagens kvinne hadde vendt ryggen til en slik person.
Men det gjør hun ikke. Dermed får stykket en ny dimensjon, det vekker ettertanke i oss. Vi må stille spørsmålet, hvorfor ble Nora?
