Nordisk opera – og landet utenfor ytterkantene

Kulturspeilet bringer denne uka omtale av to CD-utgivelser av opera fra dette århundret som er produsert av nordiske opera-institusjoner.

Den ene er Stockholms-operaens innspilling av hundreårsjubilanten Erich Korngolds populære sceneverk Die tote Stadt. Den andre er en av storsatsingene til København under fjorårets kulturbyarrangement – førstegangsframførelsen i Norden av Alban Bergs Lulu.

Begge produksjonene viser at ensemblene som står for innspillingene befinner seg på et ikke bare akseptabelt men meget høyt kunstnerisk nivå.

Når vi i tillegg vet at finnene fra før er et av de mest interessante opera- og musikkland i verden for tiden, tegner vi et bilde som bør ha stor aktualitet også for Norge.

I sommer besøkte Den Norske Opera de britiske øyer og sto for øyrikets Wagner-begivenhet siste sesong, skal vi tro britisk presse. Framførelsen av Niebelungen-ringen satte engelskmennenes egen oppsetning på Covent Garden fullstendig i skyggen, skal vi dømme etter hva som ble sagt.

Det hører selvsagt med til bildet at norske media – med enkelte aktverdige unntak – har forbigått denne begivenheten i talende taushet.

Norske aviser, med løssalgspressen i spissen, har i stedet drevet hemningsløs førstesidejakt på gruppesex, pedofile og andre mer eller mindre tvilsomme oppslag. Det sier litt om norske medias kulturelle bevissthet – og nivå – at man er i stand til å ofre fire sider på engelsk fotball med utsendte korrenspondenter og fotografer, og ikke en linje norsk kultur. Selv når engelske aviser skriver mer om Den Norske Opera, enn norske Solskjær.

Dette gir oss en frydefull anledning til å sette et kanskje ikke helt behagelig søkelys på norsk presse og kulturjournalistikk i ukene framover. Forslag har da også kommet om at den mest sensasjonsglade delen av løssalgspressen – med VG og Dagbladet i spissen – heretter må betale moms: det er intet som skiller dem fra den kulørte presse. Som Se og Hør.

Mariss Jansons lot slippe ut av seg i Konserthuset forrige uke at Norge ikke ansees som noe kulturland ute i verden. Hjertesukket kom da noen stilte spørsmålet om det var pengene som hindret de store artistene og utøverne å avlegge visitt i Norge. – Nei, sa sjefsdirigenten, det er ingen som tror at et slikt land hverken har konsertsal eller publikum…

Det tror vi så gjerne. For hvis Dagbladet/VG er førende når det gjelder å gi et bilde av Norge i utlandet, må dannete mennesker få den oppfatning at her oppe i isødet finnes bare barbarer. At i tillegg ekte barbarer med Bastesen i spissen, gjør sitt ytterste for å forsterke inntrykket, gjør ikke saken bedre. 

De to CD-innspillingene fra Stockholm og København kan bidra til at dette bildet kan rettes noe opp.

Internasjonal fokus blir nå satt på Norden som musikkland. Lulu er både en sjelden framført og innspilt opera. Bare av den grunn vil denne innspillingen bli mye omtalt utover høsten i internasjonal presse. Stockholms-operaen viser at de eier helt framifrå kunstneriske krefter, med et utmerket orkester i spissen. I tillegg presenteres en ny operastjerne for verden: sopranen Katarina Dalayman. Henne vil vi garantert få høre og se mere til.

Dette er også gode nyheter for Norge. For det musikkinteresserte Europa kan ikke unngå å legge merke til Norge i disse dager. Etter gjestespill i Salzburg skal Oslo-filharmonikerne til Hamburg og Kiel og spille på Tysklands største musikkfestival som i år har Norge og norsk musikk som hovedtema. Sunday Times utropte sist uke Leif Ove Andsnes’ innspilling av Rakhmaninovs tredje klaverkonsert som den friskeste og mest anbefalelsesverdige av alt som foreligger.

Norge er derfor på kartet – selv om vi kanskje ikke er i stand til å registrere det fullt ut selv.

For vår egen operasak kan dette bety noe positivt. Det er kanskje flautt å måtte takke dansker og svensker for at internasjonal fokus indirekte kan bli satt på norsk musikkliv.

Men slik er det i denne verden. Det vi ikke får til på egen hånd, må vi ha hjelp av gode naboer for å få til.