Norsk operahistorie

Noe viktig fant sted på Den Norske Opera lørdag.

Av betydning kan det kanskje ikke måles med det å gi den unge norske nasjonen et eget operahus.

Men i innhold er det med på å gi vårt fattige operamiljø en identitet og en ryggrad som vi med rette kan være stolte av.

For nå brettet man ut for hele Europa – direkte overført via EBU-nettet – og med veteranen Heinz Fricke i spissen, rett fra Royal Albert Hall hvor han hadde dirigert Parsifal med Placido Domingo i tittelrollen – at Norge har en operahistorie som går to hundre år tilbake i tid. Og som er verdt å få fram for Europa.

Fra Kunzens wiener-klassiske toner anno 1793 fram til dagens Bibalo og Macbeth, er det nemlig et faktum som ble tydelig demonstrert på lørdag: Norge hadde en gullalder for operakunst i årene 1890-1915. Strekker vi den et tiår til, får vi også med viktige merkesteiner som Opera Comique i Oslo og Nationaltheatrets Wagner-oppsetninger som førte til at verden ble oppmerksom på dette århundrets største Wagner-sopran: Kirsten Flagstad.

I løpet av denne første gullalderen framsto 30 norske operaer, de aller fleste komponert under innflytelse av Wagner – og de smakebitene vi fikk på lørdag viste at dette var operakomponister som ikke sparte på de orkestrale effekter og som lot det dramatiske tonespråket for fulle klinge ut i en orkesterbehandling de til fulle mestret.

Navn som Gerhard Schjelderup, Ole Olsen, Johannes Haarklou, Catharinus Elling og Christian Sinding var de vi fikk høre på konserten. Men vi kunne føye til langt fler.

Det merkeligste av alt: mesteparten av operaene fra disse årene er ikke satt opp på noen scene. Gerhard Schjelderup og Christian Sinding var riktignok store komponistnavn i tiden – og noen av Schjelderups operaer ble oppført i Munchen og Dresden.

Her er en skatt som bare venter på å bli avslørt. Vi har noe å se fram til – den dagen vi har et hus og et produksjonsapparat som kan gi oss de fulle sceneversjonene av disse operaene. Vi gleder oss!

I det gamle Marinskij-teateret i St. Petersburg har Valery Gergiev og Kirov-teateret gjort underverker i å grave fram ‘gamle’ russiske operaer, sceneverk av kjente komponister som har fristet en ukjent tilværelse til nå. Rimskij-Korsakoff er på vei inn i operahistorien som en betydelig operakomponist. Rakhmaninov er mer enn søte klaverkonserter, Mussorgskij skrev mer enn Boris Godunov og Prokofiev etterlot seg atskillig annet av opera enn Kjærligheten til de tre appelsiner.

Det er epokegjørende musikkhistorie som de siste 5-6 år har funnet sted i St. Petersburg. Kirov-ensemblet har nå erobret en hel verden. I mai inntok de Metropolitan i New York og regjerte denne scenen i tre fulle uker. 

Slikt gir et tankekors for oss selv med tanke på vår egen gullalder innen operakunsten.

Men vi snakker bare om den første gullalderen. Mye tyder på at vi er inne i den andre. De siste tredve års norske operakomposisjoner er mangefasettert og fengslende. Vi kan telle kunstneriske publikumssuksesser som Anne Pedersdotter, Jeppe og Macbeth. Og vi har den nye generasjonen som leker seg med et utvidet operabegrep og gjerne tar nye media i bruk. Håkon Berges ‘radio’-opera er her et eksempel.

Bibalo er uansett hans italienske bakgrunn en norsk operakomponist. Hans verker spilles i dag over hele Europa.

Det er her vi må trekke Finland inn som eksempel.

Finlands vei til ledende operanasjon i verden i dag gikk gjennom samtidsopera på sytti- og åttitall. Av en stor rekke bestillingsverk ble noen virkelige suksesser – og førte finsk opera til Metropolitan og etter det reisningen av en ny nasjonalopera i Helsinki.

Finske komponister, sangere, dirigenter og utøvere er i dag i verdenstoppen. Dette har ene og alene bakgrunn i denne bevisste satsingen på operaer fra komponister som Sallinen, Rautavaara og Kokkonen for et par desennier siden. I dag kjenner en hel verden til Karita Mattila, Matti Salminen, Magnus Lindberg, Esa-Pekka Salonen og Osmo Vänskä. Savonlinna er blitt et av de viktigste møtestedene for operakunst om sommeren – på et slott som bærer Olav den helliges navn.

Så liten er verden – og så nært er det faktisk. Sjefen for den finske nasjonaloperaen, Juhani Raiskinen, sier i et intervju vi hadde med ham at det samme kan skje i Norge. Han følger nøye med i det som skjer her hjemme og er imponert over våre sanglige krefter.

Konserten på lørdag ga oss faktisk visshet i dette. Vi må bare ture å tro på oss selv, vite at det som presterer av opera i Norge er godt nok. Og at mye venter!

På tross av de midlertidige tilbakeslagene konstellasjonen Hagen/Jagland gir oss i operasaken.