Ny sjefsdirigent – nye tider

Ansettelsen av Oslo-filharmoniens nye sjefsdirigent kan vise seg å bli et lykkelig valg for alle parter. Finske Jukka-Pekka Saraste tilhører det absolutte fremste sjiktet av dirigenter i verden i dag. Men han har til nå ikke fått vist sitt potensiale fullt ut. Valget av Oslo-filharmonien kan vise seg å være det rette.

En god sjefsdirigent tilfører ikke bare orkesteret noe. En lykkkelig kombinasjon har også effekter den motsatte veien, den er også fruktbar for dirigenten. Senest så vi dette ved epoken med Mariss Jansons.

Mariss Jansons var en ung og relativt ukjent dirigent da han ble valgt som sjefsdirigent i Oslo. Han viste seg å samarbeide godt med musikerne i et orkester som også faren hans, Arvid Jansons, hadde hatt gode erfaringer med. Selv var han ‘ung og lovende’ og kjent bare internasjonalt som en Karajan-protesje, hvilket ikke behøvde å være bare av det gode på den tiden hvor sjefsdirigenten var i bataljer med Berlin-filharmonikerne grunnet uoverenstemmelser om ansettelsen av klarinettisten Sabine Meyer.

Resten av historien kjenner vi. Mariss Jansons fikk hevet orkesteret fra å være et tradisjonelt byorkester til å bli et av verdens fremste. I noen år spilte det også inn flere CD-plater enn noe annet orkester i verden. Deres Tsjaikovskij-innspillinger ble kåret til de beste som noengang var foretatt.

Men paralellt ble også sjefsdirigenten et verdensnavn. Etterhvert som orkesterets ry steg, fikk også Mariss Jansons et navn som fløy utover hele verden. Han fikk engasjementer på de fremste stedene og ble snart fast gjestedirigent for Berlin-filharmonikerne og Wiener-filharmonikerne. .

Det er dette som også kan skje igjen med det finske valget. At Jukka-Pekka Saraste er et sterkt navn internasjonalt kan ikke betviles. Men til nå har han bare vært sjefsdirigent for Toronto-symfonikerne og Finlands Radio Symfoniorkester. Han dirigerer også de fremste symfoniorkestrene som fast gjestedirigent. Men han har i vente å slå ut vingene for alvor.

Han er anerkjent over alt. Men han har til gode ennå å kunne vise seg fram som fast dirigent med et anerkjent stort orkester. Ingen nedvurdering av de to orkestrene han har vært sjefsdirigent for, men man kan neppe si at de har den samme posisjon i det internasjonale bildet som Oslo-filharmonien har. Nå vil han ha et orkester til sin disposisjon som fra før udiskutabelt er i absolutt førstedivisjon blant verdens symfoniorkestre. Han vil med sitt orkester bli invitert til de mest prestisjefulle festivalene verden rundt.

Dette vil være hele forskjellen og den vil ikke ha liten betydning. Dessuten vil alle være opptatt av å finne ut hvordan den nye synergien mellom orkester og dirigent til arte seg. I tillegg har det vist seg at han har en handlekraftig medspiller i den administrative ledelsen. Morten Walderhaug viste seg som direktør fra en svært overbevisende side ved denne ansettelsen.

Situasjonen er altså ikke så helt ulik den som var da Mariss Jansons gjorde sin inntreden i Oslo for tredve år siden. Men det er likevel forskjeller.

Jukka-Pekka Saraste er bosatt med sin familie i Helsinki.
Han vil være såvidt over femti da han inntar sjefsstolen i Oslo.
Både orkester og dirigent er fra før etablert i en verdenssammenheng.

Et stort spørsmål er hvordan den nye sjefsdirigenten vil påvirke repertoaret og dermed publikumssammensetningen. Han har allerede gitt orkesteret en liste på femti verk han gjerne vil se oppført under sin ledelse. Det er ikke til å skjule at han som finsk og (relativt) ung dirigent vil ha en forkjærlighet for verk skapt de siste hundre årene. På pressekonferansen ved ansettelsen nevnte han komponister som Lutoslawski, Ligeti, Henze, Messiaen og Boulez. Vi stilte han spørsmål om hvordan det var med finske samtidskomponister og vi tenkte da særlig på den ‘eldre’ generasjonen som Rautavaara, Kokkonen og Sallinen, navn som nevnes over en hel verden – utenom i Norge.

Til dette svarte han at han ikke vil se seg som fanebærer for spesielt finsk musikk. Men selv om han ikke ønsker å framstå som noen pilgrim i så måte, vil vi likevel kunne oppleve at han vil kunne dirigere Sibelius og andre finske verk i større grad enn Andre Pevin har gjort. Og vår lille kjeppsko vil være at vi nå endelig får høre den arktiske symfonien av Nordens største nålevende komponist Einojahuni Rautavaara.

Konsertpubliummet i Oslo er kanskje ikke vandt til å høre myrenes sang med enders kvekking og tranenens trompetstøt. Men man vil eventuelt ha noe å glede seg til! Og det er heller ikke noe trist faktum at den eldre generasjon blir eldre, og derved må vike plassen for den yngre. Vi tror faktisk at Saraste vil ha en ganske stor tiltrekningskraft på de unge. Dermed kan en lykkelig tid være innledet her også.

Orkesteret skal nå legge ut på turne til med Previn og Anne-Sophie Mutter til USA. Deretter venter mektige Mahler-symfonier her i Oslo. Perioden med Previn har gitt orkesteret en ro og en sikkerhet på seg selv som tidligere i høst overbeviste i Wien. I hvert fall utrykte Saraste stor beundring for det han opplevde der, han var til stede på en av konsertene i Musikverein.

Alt står klart for nye og givende år i Oslo.