Nytt på Oslo Nye

Siden Kjetil Bang-Hansen overtok sjefsstolen i 1997 har Oslo Nye markert seg med flere urpremierer enn noe annet teater i Norge. Hvis vi regner med nye dramatiseringer har teatret på disse fire årene hatt 33 urpremierer (!) i tillegg til en rekke Norges- og Skandinaviapremierer på nytt, utenlandsk stoff.

Av disse stykkene har kveldens regissør, Per-Olav Sørensen, satt opp Graham Greenes Tante Augusta og jeg, David Mamets De desperate, tre forestillinger av Arne Berggren: Sexy, Du ser SÅ godt ut og nå 40, Jonas Gardells Mennesker i solen, sin egen Tater! og Lars Saabye Christensens Grand Old Man og Dracula. Nytt og utradisjonelt det meste av det.

– Hvorfor er det viktig for deg personlig å arbeide med så mye nytt og uprøvd stoff?

– Det er mange grunner til det. For det første fordi det er en ressurs å ha en levende forfatter på teatret. Ikke bare de døde. For det andre fordi stykkene får en reell aktualitet. I 40 finnes det scener som kan minne om scener fra Ibsens Et dukkehjem. Men i stedet for å påstå en udødelig aktualitet, så spiller vi det aktuelle. Med skuespillere som da lettere kan relatere både innhold og spillestil til seg selv. For det tredje fordi jeg form-messig har litt friere spillerom. For det fjerde fordi jeg føler norsk teater virkelig trenger nye stemmer og nye innfallsvinkler. Og til sist så føler alle involverte at vi faktisk skaper noe nytt. Det er nytt manus, nye roller, ny musikk, ny setting, nye utfordringer – og best av alt ­ ingen svar. Kun spørsmål og utfordringer. Jeg liker den store arbeidsmengden, selv om det kan bli litt slitsomt i perioder.

– Savner du ikke klassikerne? Hva med Strindberg, Ibsen, Shakespeare og Tsjekhov for å nevne noen; trenger du ikke denne typen utfordringer for å utvikle deg videre som sceneinstruktør?

– Jeg begynte så vidt det var i den enden i USA for snart 10 år siden, og gjorde mye rart. Gjorde de merkeligste tolkninger av både Ibsen og Molière. Folk gikk i pausen i protest ..he, he& Men jeg har fått enorm respekt for klassikerne etterhvert, og det er kanskje dumt. Men nå er ting i ferd med å skje. Jeg er blitt spurt om å gjøre noen tungvektere. Bare vent til 2002 og 2003. Der ligger det et par klassikere inne på planen. Men jeg gruer meg litt. Jeg vil jo ikke at folk skal gå i pausen.

– Av alle dine oppsetninger på Oslo Nye, hvilken husker du med størst glede?

– Vanskelig å si. Jeg har et svært usentimentalt forhold til stykkene jeg arbeider fram, og ser på hver og en av dem som en del av en utvikling. Og vi må huske at oppsetningene her i Kjetil Bang-Hansens tid alle har hatt forskjellig agenda. Vi har jo som i Sexy og Dracula aktivt laget teater for å trekke ungdom til teatret. Det klarte vi. Vi har hatt fulle hus og forestillinger med ren rockestemning. Det kan vi være stolte av. I tillegg har vi prøvd oss på nye måter å formidle et teaterstykke på, som i Tater! og til dels i 40. Det er minst like viktig. Og til slutt så har vi vært politiske som i De desperate, Mennesker i solen og i Tater!. Så jeg er egentlig mest fornøyd med motet som har ligget bak satsingen.

– Ingen personlige favoritter? Hva med Tater!?

– For mange var nok den forestillingen et kick. Og jeg synes den var svært viktig i kraft av sitt innhold. Vi var med på å sette dagsorden i media noen uker og det gjør teater i altfor liten grad. Responsen var enorm, også fra de reisende. Det varmet. Og så var forestillingen et bevis på at man kan være politisk, eksperimentere med form og samtidig selge mange billetter. Men når vi er inne på produksjoner, så må jeg få nevne Grand Old Man. Monologen til Lars Saabye Christensen serverte vi som rent fortellerteater. Skrellet unna alt. Og åtte uker nært samarbeid med Espen Skjønberg er nok den prosessen jeg har lært mest av. Måten han arbeider på, hvor hardt han jobber, hvor modig og generøs han er, og hvordan han evner å komme på innsiden av en tekst ­ er nokså enestående. En liten produksjon, men med et stort hjerte.

– Er det utelukkende en fordel å ha en levende dramatiker tuslende rundt deg mens du arbeider med stoffet hans eller hennes?

– Det er i alle fall ingen ulempe. Vi kan faktisk spørre forfatteren hvis vi lurer på noe. Og vi kan bestille nye scener. Men det er jo ikke sånn at vi vet hvordan resultatet blir på forhånd. Vi skaper underveis, og vi må våge å mislykkes. Dette vet dramatikeren også. Det er mye arbeid. Men vi blir flinkere synes jeg.

– Hvem er best å jobbe med – Berggren eller Christensen?

He, he.. de skriver i alle fall forskjellig! Men jeg arbeider på samme måte med dem. Ikke noe forskjell der. De skriver. Så diskuterer vi. Så skriver de igjen. Så diskuterer vi. Så møter manus skuespillerne. Så skriver de igjen. Og så videre. Dessuten tror jeg de beste stykkene fra deres hender kommer i framtida. Jeg aner en større sikkerhet og retning i dette faget fra deres side nå etter 2-3 år. Innblandingen fra «oss andre» blir mindre og mindre. Tror vi kan glede oss.

– Hva bør gjøres for å utvikle den norske dramatikken ytterligere?

– Vi må satse på ideer og team. Ikke sitte og vente på at det skal dukke opp et genialt manus i posten. Sett sammen et team av en forfatter, en regissør, utvalgte skuespillere, en scenograf og en komponist, slik som vi har gjort her på Oslo Nye ­ og begynn å jobbe. Det er ny dramatikk som er sjela i teatret. Det andre er mer eller mindre gode repriser.

– Hva kreves av et teater som vil satse på ny dramatikk?

– Forståelsen av at ny dramatikk krever plass og ressurser. Den må ikke bli stuet bort med små budsjetter i små prøvesaler.

– Hva mener du Oslo Nyes satsning på ny, norsk dramatikk har betydd for teatret og de kunstnerne som arbeider her?

– Jeg håper at huset ser verdien av den vitaliteten dette skaper og de utfordringene dette gir oss. Dessuten har Oslo Nye nådd et helt nytt publikum de siste åra. Noe som er tvingende nødvendig. Og bortsett fra deler av 2000 har teatret faktisk klart det ingen andre teatre har klart i slik grad før. Vi har solgt veldig mye billetter til ny dramatikk! Bare les statistikken for 1997, 1998, 1999 og 2001.

– Har de andre teatrene noe å lære av Oslo Nye?

– Ja. Kommersiell suksess er ikke nødvendigvis forbundet med et «safe» og tradisjonelt repertoar. Og ny dramatikk skaper en helt spesiell vitalitet.