Ultima-festivalen 2005 Kunsthøyskolen i Oslo 1.10. Henrik Hellstenius: Ophelias – Death by water singing, tekst: Cecilie Løveid, Ophelia, sopran: Elisabeth Holmertz, Gertrud, mezzosopran: Guri Egge, Hamlet, baryton: Paul Keohone, The Woodmaiden: Eva-Kristine Hernes , The Woodmaiden: Tora Augestad, The Woodmaiden: Berit Nordbakken Solset, The Dead King: Lars Øyno, Regissør: Jon Tombre, Musikere fra Cikada, dirigent: Jonathan Stockhammer
Ny norsk opera. Intet mindre. Med utgangspunkt i myten om Hamlet, prinsen av Danmark. Men denne gangen er det ikke Shakespeare, men Saxo som ligger til grunn. Han var det samme for Danmark som Snorre Sturlasson var for Norge. Det er også hans krøniker om den “gale prinsen” som Shakespeare må ha øst av.
Vi skriver Ultima-festivalens andre dag. Et forventningsfullt Oslo-publikum strømmer til de nye og lekre lokalene på Øvre Foss, dvs. Grünerløkkas bakgater, og lokkes ikke av assosiasjoner mot det mørke og dystre. For denne lørdags ettermiddagen er det skarp kveldssol. Det er først når vi ramler ut i mørket fra forestillingen over halvannen time etter at vi føler det som kan være av uhygge. Vi savnet bare vinden, fallende høstløv og glansen fra regn tidlig på dagen var alt på plass.
Men denne operaen er ikke lagt opp etter noe Agatha Christie- eller Hitchcock-mønster. Selv om Hamlet-myten er i behold og fortellingen befinner seg på spøkelsesplanet, er det ingen rettvinklet historie som fortelles. Dette er både en styrke og en svakhet. Styrke fordi opera etter dette mønsteret setter desto sterkere krav til musikk og regi – og dette ble imøtekommet til fulle. Faktisk kan man like gjerne si at disse to elementene, musikken i første rekke, redder dette verket og gjør det til en stor opplevelse. For det var ikke mulig å unngå og bli engasjert og fengslet av dette dramaets siste del.
Men svakheten er åpenbar. Det fortelles ingen direkte lineær historie, tegningen blir introvert i Ophelias sinn og tanker og dermed får vi som tilskuere større vanskeligheter med å identifisere oss. Teksten er rett og slett for svak. For jeg må si at det lyktes ikke for meg å nå fram i Ophelias sinn gjennom poesien. Det er nettopp dette som vanligvis er noe av styrken ved opera, sangen og musikken forsterker det rent emosjonelle. Men her spriker det av svakheter. Cecilie Løveid har ikke maktet å skape det rom hvor musikken kunne utfolde seg. Nå skal man riktignok ikke sette samme krav til Cecilie Løveid som til William Shakespeare. Men mens den ene beveger seg noenlunde rett fram i sin fortelling, beveger den andre seg på det søkende og poetiske planet. Og da spiller teksten evne til å fortrylle desto større rolle.
Det som er av tekst er på engelsk som her har mistet mye av sin tekstlige valør. Det er mulig at det jeg opplevde av svakhet finnes nettopp her. Teksten er ment å være poetisk. Derfor stilles det spesielt store krav til den. Hvis feilstavingen som jeg opplevde er bevisst gjort kunne jeg til nød se noe av hensikten bak den, selv i sin ubehjelpelighet. Men man kan ikke stikke under en stol at det engelske språk er rikt på nyanser og farger det ikke alltid er så lett å se fra Bergen (eller København), selv med tekstmaskin til hjelp.
Vi går inn i en myte og historie som vi regner med at de fleste kjenner ut og inn. Hos Shakespeare får vi en side av denne myten framstilt fra Hamlets ståsted. Hos Løveid ser vi den fra Ophelias synspunkt, hvordan hun blir brukt i maktspillet og så faller. Men Løveid makter ikke å legge noe i sin tekst som gjør at den føles nær og engasjerende, selv ikke i sitt mest drømmende svartsyn da Ophelia fabler om mus og apekatter.
Vi har sansen for dette utgangspunktet, at det er Ophelia som blir nærmest gal i sin søken etter å undersøke om den gale prinsen Amled, som han het hos Saxo, virkelig er gal. Historien begynner der Ophelia tar livet av seg. I halvannen time blir vi med på en reise i hennes sinn, følelser og tanker. Komponist og librettist røper at Millais’ bilde har betydd mye for dem. På dette maleriet ligger Ophelia i vannet omgitt av blomster. Dette går også igjen i overført betydning i operaen. Ophelia blir koplet med Hamlet av krefter som har en hensikt med det. Hennes stemor og Hamlets mor er sentral her. Hun blir forelsket, gjort gravid og dumpet slik at hun blir gal og dør.
Sangerne er nesten demokratisk likestilte. For å løse problemene med fortelleren og tankene er det lagt inn tre roller med skognymfer. De går hele tiden inn og ut og formidler sinnstemninger, tanker og følelser.
Der operaen faktisk fungerer er på det musikalske planet. Henrik Hellstenius har maktet å tonesette et besnærende landskap med de 6-7 musikerne og sangerne han har til rådighet. I operaens siste del tar musikken helt over og skaper fortryllelse der hvor teksten ikke strekker til. Det blir en flyt og en drømmeverden hvor vi får demonstrert hvor viktig musikken er for et operadrama og hvordan den faktisk kan ta helt over og styre vår oppplevelse inn i emosjonelle baner.
Sanglig opplevde vi også fascinerende partier der særlig Paul Keohonenærmest hvisket-sang. Et krevende uttrykk som han mestret de gangene han opptrådte med det. Forøvrig kan vi ikke annet enn å uttrykke vår fulle beundring for samtlige sangere. Regigrepet med å la Lars Øyno som den døde kongen vandre langsomt over scenen ikke altfor sterkt sminket synes vi er fint. Det gir den rette dimensjon og avstand til Hamlet-myten slik vi kjenner den fra teaterscenen. I det hele tatt er regien også en av oppsetningens sterke sider.
Fungerer operaen? Som helhetlig uttrykk ja. Men deler av den blir ubehjelpelig et offer for tekstens svakhet, noe som sikkert kan ødelegge opplevelsen for enkelte. Selvfølgelig kan det lages avansert samtidsopera over kjente sujetter med personer og handlinger de fleste kjenner. Peter Eøtvøs’ opera over Tsjekovs Tre Søstre og Ultima-aktuelle Lachenmanns Piken med fyrstikkene, er gode eksempler i så måte. Men det søkende og poetiske i teksten til denne operaen ble delvis kvalt av at den etter min mening rett og slett ikke er sterk nok, eller at den led under engelsk ikke-naturlig språkdrakt.
Hvorfor faller norske operaer i den første og største fellen når man først skal lage opera? Vi trodde det bare var enkelte kommerse musicalskapere som lot seg friste av den lettvindte løsningen med å tro at engelsk språkdrakt er synonymt med internasjonal berømmelse. Det å lage en enkelt opera kan ta tid og år av ens liv. Derfor er det viktig at man ikke velger de enkleste løsningene når man først setter i gang.
Bedre lykke med librettoen neste gang, Henrik Hellstenius. Her er så mye rikt musikalsk materiale som bærer bud om at vi kan vente oss framtidige store verk. Du har laget musikken til et operaverk som det virkelig står stor respekt av!
