Bjørn Are Godøy har skrevet en svært tankevekkende bok om krigsårene. Den skreller av myter vi har dannet oss i etterkant og er ikke nådig mot vår fremste nasjonale sykdom: den norske selvgodheten.
Det er som å oppleve at salige Ibsen ville dukke opp og svinge pisken pånytt som han gjorde da Norge avslørte sin lunkne og rett og slett feige holdning da broderfolket Danmark ble angrepet og hærtatt av Preussen. Det resulterte i et langt utenlandsopphold i protest og storverk som Peer Gynt.
Bjørn Are Godøy: Okkupert. De fem lengste årene i norsk historie, Vigmostad & Bjørke forlag 2018 366 s.
Men det er en annen historie. Selv om vi må være ærlige nok til å si at dette slo oss da vi leste denne boka. Selv om han ikke har avlevert noen ny Peer Gynt har Bjørn Godøy likevel gitt oss en svært nyttig bok om de fem årene. Jeg må innrømme at jeg har fått svar på mange spørsmål jeg har stilt meg om okkupasjonen. Først og fremst det helt enkle og fundamentale: hvordan overlevde folk i krigsårene? Hvor fikk de mat fra og hvordan fikk de penger til mat?
Når du har vokst opp i årene rett etterpå er det mange ting du lurer på og som de «voksne» aldri ville berøre. Blant annet dette.
Svaret er jo ganske enkelt: pengene kom fra tyskerne. Maten våre foreldre spiste i hvert fall de første årene da det var mat å få, kom fra lønninger i byggeboomen, en byggeaktivitet som skulle gjøre Norge til en germansk festning. Veier, brakker, kaier, flyplasser, festninger og jernbane, you name it. Norges viktigste industri etter krigsårene, eksempelvis aluminiumsindustrien, var reist på beina av tyskerne fordi metallet egnet seg så fortreffelig godt i deres jagerfly som Messerschmidt 2009. Som ikke betalte av egne lommer, men rett og slett av en nærmest fiktiv lånekonto i Norges Bank, opprettet av okkupantene med okkupantenes rett.
Jo, slik var det altså. Ikke rart at de «voksne» kunne bøye hodet i unnvikelser overfor spørsmål fra naive barn. Dette var jo noe som ikke ville innrømmes. Eller som at jødene i Norge egentlig ble tatt av norsk politi – ikke av tyskerne – før de ble sendt videre til utryddelsesleiren Ausschwitz.
Det er mange slike spørsmål og eksemplene er mange. Godøy trekker fram dels bisarre ting. Men han går også inn på den rene nøden som hersket i krigsårene. Mangel på mat og helt elementære ting som såpe førte til at sykdommer og skadedyr florerte. Samtidig var folkehelsen sett i forhold til i dag, rent ut sagt glimrende. Sterke tenner og ikke overflod av fett med alle sine skavanker som resultat. Norge var i forhold til befolkningen et av de landene med høyest andel landsforrædere, folk som løp fiendens ærend. Og vi står også ansvarlige for å ha skapt det internasjonale ordet «quisling».
Dette er ingen historiebok selv om den risser opp krigsårenes viktigste begivenheter.
Boka er på ingen måte noen moralsk refselse. Det overlater vi til Ibsen. Men at vi trenger å bli minnet om at Norge faktisk var nazi-Tysklands viktigste våpen- og råstoffleverandør. Det trenges. Som dengangen som i dag. Nå: i forhold til folketallet, verden største våpenleverandør. Miner og gruver er erstattet av sofistikerte datadingser som bryter seg vei gjennom betongen i tilfluktsrommene og knuser palestinske barn.
