Den Norske Opera 25.11.2000 Søderlind/Grieg/Nordraak: Olav Tryggvason, tekst: Bjørnstjerne Bjørnson/Knut Jørgen Moe, Trond Halstein Moe (OIav Trygvason), Ingebjørg Kosmo, Torill Eriksen, Ingegjerd Oda Mantor, Ragnhild Heiland Sørensen, Terje Stensvold, Svein Carlsen, Magne Fremmerlid, Svein Erik Sagbråthen, Ivar Gilhuus, Thor Inge Falch, Anders Vangen, Gregg Santa, Ulf Øien, Kjell Magnus Sandve, Ole-Hermod Henriksen, Anne Felberg, Roald Nygård, Den Norske Operas kor og orkester, dir.: Olaf Henzold regi: Ronald Rørvik, lyssetting: Hans-Åke Sjöquist
En ny norsk opera. Og denne er det ikke en kammerproduksjon på Black Box, men en tre og en halv times forestilling for fullt kor og orkester. Nesten alt som Operaen har av solister deltok i dette løftet, Terje Stensvold endog hentet hjem fra suksessrike roller på kontinentet.
Førtifem minutter av denne musikken har vi hørt før. Det tilhører det ufullførte fragmentet av en opera som Grieg og Bjørnson etterlot seg på begynnelsen av 1870-tallet samt partier fra andre verk av Grieg med beslektet emne. Det hele er flettet inn i nyskreven musikk av Ragner Søderlind til libretto av Knut Jørgen Moe.
Det er ikke bare Griegs Olav Tryggvason-fragment, hans kantate Landkjenning, men også biter av Rikard Nordraaks Brede seil over Nordjø går som går inn i dette verket. Alt dette har tekst av Bjørnson som nok så på sagakongen med spesielle briller preget av datidens oppblomstrende nasjonalisme og ikke liten ha-stemthet.
Spørsmålet er: hvem skrev hva? Edvard Grieg startet å skrive opera sammen med Bjørnstjerne Bjørnson på begynnelsen av 1870-tallet. Den fikk arbeidstittelen Olav Tryggvason men det ble til bare tre hedenske scener som skildrer tilbedelsen av de gamle guder ved hovet i Trøndelag.
Denne musikken er mesterlig. Den er stor i formen og peker langt utover de fragmentene som Grieg etterlot seg. Samarbeidet dem i mellom opphørte fordi Bjørnson etter sigende oppfattet at Grieg også ville samarbeide med hans rival Henrik Ibsen – og ut av dette oppsto scenemusikken til Peer Gynt. De 30-40 minuttene med musikk står på temmelig sterke bein i seg selv, og ga lovnader om at Norge kunne få en nasjonalopera. Mest merker vi innflytelsen fra fransk dramatisk opera med sin store bruk av kor i disse scenene. Men Grieg var på dette tidspunktet også mektig innfluert av Wagner etter å ha overvært urframføringen av Ringen i Bayreuth.
Disse tre scenene og Griegs musikk er beholdt så å si i sin helhet i dette verket. Ikke for å undervurdere Søderlind og Moe, men det er ikke å nekte for at dette også er de sterkeste scenene i denne operaen. Grieg hadde et åpenbart dramatisk talent som han egentlig aldri fikk ut. Bergliot noen år etterpå peker også på dette. Han viser det i scenemusikken til Sigurd Jorsalfarer fra omtrent samme tid og Peer Gynt-musikken som han faktisk skrev i stedet for operaen.
Også Bjørnsons tekst er spennende. Her styrer han unna det patetiske og lar villskapen i hedenske ritualer og skikker flomme fritt.
Mesterlig er også innlagene med Landkjenning og Brede seil… slik de forekommer i operaen. Men her har Søderlind/Moe opptrådt friere. Bare brokker av disse stykkene er lagt inn, eksempelvis som åpning og avslutning av hele operaen.
Mesterskapet bak dette verket er den sammenføyning som er gjort mellom tidligere verk og fragmenter og egne nyskrevne ting til et helt dramatisk sceneverk. Grieg/Bjørnsons operafragment med de tre scenene kunne neppe fått slik dramatisk kraft hvis de ikke var satt inn i en helhet som ved denne operaen.
Ragnar Sødelind har vært ydmyk i sin tilnærming til dette stoffet. Nettopp fordi han har latt hensynet til helheten foran alt annet glir Griegs musikk inn i hans operaverk uten at det oppstår stilbrudd. Det er nesten mer enn mesterlig gjort. Hadde man ikke kjent musikken til Grieg på forhånd – som min ledsager ikke gjorde – oppstår spørsmålet: er dette Grieg eller Søderlind?
Men han er heller ikke spekulativ. Det er ingen søtladen romantiker som står fram for oss. Musikkspråket er hans eget og det er sterkt og dramatisk i formen. Det er absolutt vellykket ved at han lar fragmentene av Grieg og Nordraak opptre på den måten de gjør. Også av den grunn at det vekker gjenkjennelse hos de fleste.
Men ikke bare Grieg og Nordraak. I avslutningsscenen hørte vi en halv takt eller kanskje litt mer fra Götterdämmerung.
Likevel er ikke Søderlind noen Grieg og Knut Jørgen Moe er ikke noen ny Bjørnson. De skal få mer enn ros for sitt store verk – men det er ikke til å komme utenom at vi helst så at Grieg og Bjørnson hadde fått lov til å gjøre denne operaen ferdig på egen hånd.
Hva tenkte de på? Hvilken vei hadde de planlagt å gå videre fra de hedenske hov-scenene? Olav Tryggvason er en helteskikkelse, kanskje den største i vår norrøne historie. Han var den som startet kristningen av Norge og tilskrives æren for å ha startet reisingen av Nidaros-katedralen. Han var vår største viking-konge og nevngjeten for sine ferdigheter i idrett. Bjørnsons tre scener skildrer hedendommen i Norge mens Olav Tryggvason er på vei fra England for å ta kongetittelen. Hvilken vei skulle dramaet gå videre?
Mye tyder på at det er i kontrasten mellom det gamle hedenske samfunnet og den nye tid representert ved heltekongen at Bjørnson ville finne sitt stoff. I den utgaven Knut Jørgen Moe har gitt oss er det en slags kavalkade over heltekongens liv vi får, hans seire og nederlag. Hans kvinner ikke minst, for man kunne være fristet til å si som Volven i siste scene: “Leken med kvinner ble mang en manns bane!”
Men denne moralen er neppe den dramatiske nerven i denne historien. Operaen starter med Olav Tryggvasons kristning i England, deretter hans ferd til Norge og forhold til sine tre kvinner. Det avslutter med slaget ved Svolder. Det er her vi også finner svakheter ved dramaturgien. Særlig utover i annen akt savner vi en bærende ide. Det blir i stedet en slags kavalkade over heltekongens ferd over kvinner og bråsinne over ting han ikke liker.
Her kunne sujettet lett stå i fare for å falle i fellen med å bli for patetisk. Men ha-stemt nasjonalisme og Brede seil-stemningen får lykkeligvis ikke overtaket.
Nesten alt som kunne krype og gå av solister ved Den Norske Opera deltok i forestillingen. Spesielt må framheves Trond Halstein Moesom heltekongen. Han har en sceneskikkelse som kler denne rollen på helt riktig vis. Stemmemessig var hans lyse baryton svært god for anledningen.
Terje Stensvold sang i rollen som hans oppdiktede skald. Han ble også en slags konferansier som bandt handlingen sammen mellom scenene.
Av de øvrige solistene må vi særlig framheve Ingebjørg Kosmo som Gudrun, Ragnhild Heiland Sørensen som Tyra og Magne Fremmerlid som den hedenske høvdingen Jernskjegge. Av alle de opptredende fant vi ingen svake punkter. En oppsetning ved utelukkende bruk av egne solister som står Den Norske Opera til all ære!
Lyssettingen til Hans-Åke Sjöquist må spesielt nevnes. Siden operaen hadde sin urpremiere i Grieghallen i Bergen tidligere i høst, måtte også scenebildet ta hensyn til det. Nesten all handling er derfor skjøvet framover og man er forhindret fra å ta i bruk det store scenerommet man skulle ha behov for i en slik stor opera. I stedet fyller lyssettingen inn for det manglende behovet for en stor scene. Den er genial og det foretas skiftinger i tid, handling og dimensjoner gjennom bruken av lyset. Eksempelvis er hov-brannen mesterlig illustrert ved lyset og ikke minst avslutningsscenen.
Kor og orkester klang praktfullt under Olaf Henzolds ledelse.
Hvor vil Ragnar Søderlinds opera stå? For oss som opplevde denne operaen var det en stor og berikende oppplevelse. I Ragnar Søderlinds produksjon vil dette verket ruve som kanskje hans største. I norsk operahistorie vil det også være en milepæl. Det er et av de viktigste verkene vi gjennom alle tider vil ha hatt. Og nå tenker vi ikke på at dette i utgangspunktet er Griegs og Bjørnsons verk. Det er Ragnar Søderlinds opera i første rekke.
Men noen nasjonalopera skal vi ikke utrope dette som. Vi lar det bli med betegnelsen ‘et stort og mektig operaverk’. Så får ettertiden si sitt.
