Om Den Norske Operas internasjonale standard og musikklivets sutring

Visse offisielle deler av norsk musikkliv har ennå ikke kommet seg ut av sutringen etter at BBC’s musikkmagasin bare fant to norske utøvere verdig til å bli representert på listen av de 250 mest betydningsfulle musikernavnene i dag.

‘De skulle ha spurt oss først’, klynkes det fra de forvaltningsplasserte delene av den delen av musikklivet som skal bruke midler på å gjøre Norge kjent i utlandet. Dermed utlandet får nok et bevis for olje-Norges utrolige selvopptatt og mangel på orienteringssans.

For denne norsk-norsk sjåvinismen har i lenger tid fått utenlandske pressefolk til å lure på om Ibsen virkelig beskrev den typiske norske folkesjelen i sin Peer Gynt-skikkelse. Store har undringene vært over et folk som ter seg så rart som det gjorde ved høstens stortingsvalg. Sintere var finske journalister som fant den norske sjåvinismen slik den ble uttrykt ved ski-VM i Trondheim i vinter alldeles usmakelig.

Vi har sagt det før og gjentar gjerne: Norge skal være glade for at vi er representert med to navn på listen over de 250 viktigste musikerne i verden i dag. Det viser at vi har utøvere som kan hevde seg helt i den internasjonale toppklasse og som blir lagt merke til.

La gå at Finland er representert ved fire ganger fler. Men i de tusen sjøers land kunne neppe Ibsen ha skrevet Peer Gynt med like stor suksess. Her biter man taust tennene sammen og under Europas høyeste arbeidsledighet og skrøpelige finanser kneiser seg nasjonalopera og nytt samtidskunstmuseum som til og med overskygger Mannerheim-statuen.

Ikke-pralende finner har skjønt at kunst og kultur er for verdifullt til at det kan tas tilfeldig. Derfor satser de, og verden er forlengst fortrolig med sangere som Karita Mattila og Matti Salminen, dirigenter som Esa-Pekka Salonen og Osmo Vänskä og komponister som Rautavaara og Sallinen.

Dette står i grell til kontrast til oljerike Norge. For her dyrker vi fotballen som menneskehetens mest foredlete kunst – og egoismen som den fremste dyd. Derfor slår vi Finland solid i fotball – men det er til og med det hele.

Nå lar verdens ledende operatidsskrift OPERA NOW noen trøstens ord falle over Norge i sin anmeldelse av Den Norske Operas gjestespill i Norwich i sommer. Skjønt trøstens ord er det neppe, her er det påny en oppvisning i superlativer og positiv omtale som danner et høydepunkt for all den rosen britisk presse har latt komme Den Norske Opera til del for sine framføringer.

Derfor skal ikke forvaltningsbyråkratene sutre lenger. OPERA NOW’s marvelløse ord om operakunsten i Norge er mer enn et plaster på såret for BBC’s såkalte rasering av norsk musikklivs internasjonale anseelse, for de som oppfatter det slik.

Og for oss andre, som er glade for at BBC slipper to norske musikernavn inn i varmen, styrker dette troen på at Den Norske Opera har mer enn livets rett. Når deres forestillinger vekker slik oppmerksomhet i utlandet, for å si det pent, burde det fortelle våre politikere og øvrige offentlighet at vi har et ensemble av høy internasjonal klasse.

Som det gjeldet å pleie – og videreutvikle.

Her bør vi ta lærdom av finnene og se å få lagt grunnstenen til det nye operabygget før det nyopprettet Kirkekulturdepartementet bruker hele Troll-feltet på menighetsfakultet og bønnehus.