Ett deler seg i to. Rettere: ikke forfatteren av denne boka, men den han skriver om. Dette er min umiddelbare reaksjon etter å ha lest denne gigantiske boka om Bob Dylan’s tekstrikdom. Jeg har vært – og vil fortsatt være – en stor tilhenger av Bob Dylan. Hans sanger vekket meg til begeistring og engasjement i ungdommen likesom også hans senere arbeider berører meg sterkt. Men etter denne boka har det sneket seg et annet moment til.
Forfatteren kommer stadig tilbake på Dylan’s bruk av bibelske lignelser og liknende. Dette får meg til å kanskje innse at Dylan er en mann fra midt-Vesten med alt det som følger med av konservatisme, blind overreligiøsitet og fordommer. Dette blander seg med hvordan jeg har oppfattet Dylan til nå og kanskje det er like greitt å innse at et land som valgte Trump også har fostret en Dylan.
Gisle Selnes: Den store sangen. Kapitler av en bok om Bob Dylan. Vidarforlaget 2016, 700 s.
Derfor kommer jeg ut av det med inntrykket av mangesidigheten mellom godt og dårlig som har preget Dylan i en lang karriere. Det er bare å se i øynene at Dylan også er et menneske fra Trump-land. Jeg sier også, fordi det er så mye annet igjen.
Dette er en bok om årets Nobelpristaker som Dylan-fans ikke kommer utenom. Den er grundig og kaster lys over forhold som for mange kunne være helt ukjent.
Det er i første rekke tekstene i Bob Dylans sanger som Gisle Selnes gjør en grundig behandling av. Også hans tekster som han ikke har satt musikk til, som rene dikt, blir omtalt.
Geir Selnes er professor i almen litteraturvitenskap og som det med all tydelighet framgå av denne boka, ihuga Dylan-tilhenger. Han røper også stor innsikt i amerikansk sangtradisjon, særlig blues’en.
Derfor er hans dypdykk i amerikansk blues-tradisjon – som i den øvrige amerikanske song book av tradisjonelle sanger – virkelig verdt å få med seg der han grundig undersøker tekstene hos Dylan. Særlig bruk av ord med underliggende betydninger og hentydninger er denne musikktradisjonen rik på – og Dylan vet å benytte seg av dette. Jeg fikk mye ut av denne delen av boka, her var det atskillig jeg ikke var klar over, selv om jeg har hørt på Dylan en god del ti-talls år. Og forøvrig er godt kjent med den tradisjonelle blues’en.
I sin beundring av Woody Guthrie, kommer heller ikke Dylan utenom den svensk-amerikanske fagforenings-aktivisten Joe Hill. Selnes skriver at dette delvis har nedfelt seg i låta I dreamed I saw St. Augustine på John Wesley Harding-albumet. Interessant!
Etter en omfattende behandling av Dylan’s første år, kommer så turen til det mer kompliserte og dels surrealistiske, den perioden som innledet den ‘elektriske’ perioden med Subterrean Homesick Blues. Han gjør en svært omfattende beskrivelse av låta Desolation Road hvor blandt annet TS Eliot og Ezra Pound trekkes inn. Særlig førstnevntes bildebruk og assosiasjoner har etter forfatterens mening også kommet til uttrykk hos Dylan, i særdeleshet i den nærmest surrealistiske teksten i Desolation Row.
Bob Dylan har helt siden han startet å synge folk blues på begynnelsen av 1960-tallet fritt vandret inn og ut av blues og tradisjonelle sanger, tekster, hentydninger, rim og ord som han har benyttet eller hentydet til. Hvilket han ikke er alene om.
Boka er i særdeles grad grundig og omfattende. Vi merker fort at det er en dyktig fagmann som står bak. Her trekkes inn momenter som for slike som jeg inntil nylig var helt ukjente eller utenkelige. Raske kutt over til Macbeth, så til Peer Gynt uten å ha sagt noe om at Ibsen og Shakespeare direkte går igjen i Dylan’s tekster. Men assosiasjonene og tankeverdenen… Dette er rikt!
Dermed kommer ikke Selnes utenom det helt åpenbare poenget som mange av oss har slitt med i så å si alle år: Dylan er svært ujevn. Han kan til tider være direkte platt, pinlig dårlig rett og slett. Selnes sier eksplisitt at Dylan enkelte steder ‘wabler’, dvs. kommer med ‘dummies’ for å fylle ut med meningsløse ord.
Det er på et område jeg ikke følger Dylan. Det er hans gospelperiode på begynnelsen av 70-tallet. For meg står dette som uklart og forvirrende. Jeg må si at heller ikke denne boka hjelper meg til å rydde opp i dette.
Vi kunne kanskje savne mer når det gjaldt Dylan’s musikk. Men det er ikke tonene han fikk Nobel-prisen for! La det i hvert fall stå her – svart på hvitt – at hans toner og melodier, lånt, stjålet eller ikke, kan være fascinerende.
Mot slutten av boka synes jeg at behandlingen virker mer overfladisk i og med at sentrale utgivelser blir omgått.
Men i det hele tatt er dette en god og opplysende bok. Og en tankevekker i disse Trump-tider.
