Opera i Dalarna

Dypt inne i Dalarna er Sveriges svar på Glyndebourne i ferd med å etablere seg. I en enorm bygning av et fordums sagbruk beliggende ved den idylliske innsjøen Ljusnaren skal det i år spilles Rigoletto med stor internasjonal deltakelse. Internasjonal i den forstand at det er norske Ole-Jørgen Kristiansen fra nabolandet rett over skauen som synger i hovedrollen. Han sang i denne rollen i vår i Hannover samtidig som han også hadde rollen i Oslo.

Men internasjonalt kan man si at det er. Ikke bare på grunn av Tønsberg-guttens store bravader i Tyskland men fordi rollelista inneholder et annet navn med stor og lysende internasjonal klang, Tito Beltran som hertugen. Han takket likesågodt nei til å opptre på La Scala for å være med på opera midt inne i skauen i Dalarna!

Storsatsningen kom i gang etter flere års forberedelser og prosjektarbeid. Det var på slutten av 90-tallet at bariton-sangeren Sten Niclasson, som har bakgrunn fra Gøteborg-operaen, fattet interesse for stedet, Gradvis vokste tanken, EU-midler kom til og i fjor gjennomførte man forestillinger av La Traviata samt en rekke musikkarrangementer for 3000 tilskuere før man i år drar skikkelig til med internasjonal Rigoletto. Nå regner man med en formidabel økning i besøket. Spesialtog fra Stockholm – med matserverering – er satt opp. Og interessen har meldt seg fra operainteresserte og svenske operaklubber.

Arrangementet er selvføgelig blitt et turistjippo for Ljusnaberg kommune, Kopparberg og næringslivet i distriktene rundt i Bergslagen og Ørebro. Man kan by på storslagne kulturbegivenheter, opera og konserter i skjønne naturomgivelser. Det er ikke for ingenting at tankene går til Glyndebourne-operaen i England, er dette Sveriges svar på sommeropera?

Men her er ikke Skäret alene. Allerede er det gamle sandtaket i Dalhalla etablert med godt navn. Vi har sommeropera med god internasjonal klang i Vadstena og ikke minst Drottningsholm i Stockholm. Men Skäret er i sannhet ny og original. Tankene går til Glyndebourne av minst én høyst iøynefallende og hørbar grunn: sagverket har trevegger. Dette skaper en resonans og akustikk som er formidabelt god. Som på Glyneboune som gjorde et spesielt poeng av det dette med trevegger da det nye operahuset ble bygget for et par år siden. ‘Stradivarius hadde en grunn for ikke å bygge fiolinene sine i betong,’ uttalte de den gangen som en lakonisk kommentar til den nyere tids byggeskikker.

Skäret er nok et tiltak som bidrar til å få høyverdig kultur ut av institusjonene og over til et plan der folk kan føle seg mer hjemme. Eller som de tyske turistene i fjor som kom padlende gjennom villmarken og plutselig var omgitt av skjønne toner til La Traviata ved innsjøen Ljusnaren.

Ole-Jørgen Kristiansen kan ikke unnlate å skryte av at denne trenden tilsynelatende har kommet lenger i Norge enn i Sverige. I dagens utgave av Dagens Nyheter skryter han av pubkulturen i Norge hvor opera og levende arier inngår til halvliteren. I Oslo har slike steder med klassisk og levende musikk eksistert i mer enn ti år – med stor suksess.