Opera i utforbakke

Det meldes at Bjørvika-operaen forrige sesong har måttet oppleve nedgang i publikumsbesøket. Direktøren varsler at tiltak skal iverksettes.

Vi er av dem som mener at det nytter lite å skru tvingen hardere til: manglende publikum skyldes bare en ting – mangel på interesse.

Forklaringen ligger et helt annnet sted. Forestillingene i Bjørvika har vist seg å være rett og slett kjedelige.

Den nye operasjefen, Annilese Miskimmon, har etter vår mening ikke vært i stand til å følge opp den kvalitetssterke linjen som forgjengeren Per Boye-Hansen sto for.

Hun har nå hatt to fulle sesonger i Bjørvika bak seg og fått anledning til å vise seg. Etter vår mening er det et fåtall oppsetninger, vi nevner Billy Budd og Rosenkavaleren, som kan sies å stå på det nivået tidligere operasjefer har bortskjemt oss med.

Gjennomgående har vi sett for mye «oppkjøpspakker» fra den engelske nasjonaloperaen, oppsetninger som har vist seg å være slitne og fulle av rust. Det rører oss ikke rett og slett.

Nei, det er noen sesonger siden vi kunne oppleve Ligetti som en stor suksess, absurd samtidsopera med tonespråk som ikke akkurat var bel canto. Eller en forfriskende Peer Gynt. Vi savner faktisk en Calixto Bieito på tross av hans provoserende virkemidler.

Skal operaens direktør be om virkemidler er det styret som må ta ballen. Få fart i prosessen med å gi oss en operaledelse når tiden for nåværende går ut som kan provosere og opprøre, framfor alt skape interessante sceneforestillinger.

Og la oss for all del slippe tullet med å skylde på styringsformen. Bjørvika-institusjonen har en ansvarlig toppsjef, direktøren, med operasjef og ballettsjef som nærmeste medarbeidere. Med tanke på de tidligere økonomiske skandalene i tilsvarende institusjoner her hjemme, skal vi være glade for at Bjørvika i hvert fall står på fast grunn.