Operaen – hvem bryr seg?

Om få dager tar Stortinget stilling til den viktigste saken for norsk opera – og kulturliv – på førti år: blir det nytt hus for nasjonaloperaen (og balletten)? Eller vil saken fortsatt gå på ørkenvandring i nye utredninger og forslag? 

Usikkerheten er knyttet til eventuelt stedsvalg – Bjørvika eller Vestbanen. Men den parlamentariske situasjon gjør at man like gjerne kan ende opp i en situasjon hvor det ikke er mulig å fatte noe vedtak i det hele tatt.

For en nasjon som ønsker å kalle seg sivilisert er denne saken av høy betydning. Norge er et av de få landene i Europa som ikke har noe nasjonalt operahus. 

Men hvem bryr seg?

Norske media er opptatt av helt andre ting enn opera for tiden. Selv i en sjebnetime for operakunsten i Norge, er mangelen på engasjement øredøvende fraværende. Den offentlig holdning er påfallende taus.

Da kan man spørre seg: fortjener vi noen opera?

Fotball – og atter fotball

Norsk operasak har kollidert med Drillos og fotball-VM. Selv når et fotball-VM foregår i en tradisjonell kulturnasjon med fremragende operaensembler og -hus i enhver by av viss størrelse, når ikke kulturen fram.

Det er mannens løp etter ballen som er viktigst. Ikke kunstens pleie for sjelen.

Situasjonen er til forveksling svært lik den som var i fjor på disse tider. Da satte ensemblet fra Den Norske Opera Stortbritannia på ende med sin Nibelungen-Ring i Norwich. Britisk presse var overbegeistret og de største avisene som Times og Daily Telegraph hadde forsider og helsides oppslag om det norske gjestespillet.

Det var kanskje den største kunstneriske suksessen Norge kunne notere seg på tiår, åpningsseremonien under Lillehammer-OL inkludert.

Men norske media var tause. Like øredøvende tause som nå.

Er det interesse?

Det er under slike forhold man kan spørre seg om det er interesse nok til å reise en nasjonalopera til halvannen milliard.

Men besøkstallene fra årets sesong forteller oss at det er stor interesse for operakunst i Norge. Også de kunstneriske suksessene – som i Norwich – forteller oss at vi har et fremragende ensemble.

Vi må i stedet rette søkelyset på media som stort sett bare er opptatt av forsider og løssalg. Selv aviser som satser på seriøst kulturstoff er i disse tider svært daffe. 

Det er nettopp mangelen på engasjement hos de fleste media som gjør at mange politikere – med Jagland i spissen – får lov til å diskutere byutvikling og kjøpesentre med operahus som brekkstang helt i fred. At man på populistisk vis frir til velgermassene i stedet for å diskutere hvorvidt nasjonen trenger en nasjonalopera hvor det skal synges, spilles og danses – er noe som får anledning til å sette premissene uten at beslutningstakerne blir stilt til ansvar.