Operaen – privat?

Normalt ville vi tatt slike utspill med en klype salt. Grunnen til at vi ikke kan det nå er at det partiet som sitter på vippen og ikke ønsker noen opera av offentlige midler i det hele tatt, vil gripe dette utspillet med begjær.

Her er løsningen, vil de si. For folk med snippen full av fordommer mot kunst og kultur er slike utspill mer enn gefundenes Gefressen, det er rene saliggjøringa.

Derfor kan vi ikke tilbakevise dette forslaget som det det i virkeligheten er: altfor lite begrunnet, altfor seint etc.

Røsten er kapitalens, talen er Jaglands 

Det er en eiendomsmekler som står bak. Han leder et større næringsselskap. Resonnementet er Jaglands: et operabygg vil bringe fart i næringsutviklingen, salg av tomter og økt omsetning i et nytt område av byen.

Det er til forveksling det samme som er Jaglands tankegang: Et operabygg vil gi en hel bydel et løft og bane vei for investeringer.

Man ser formelig hvordan investert kapital forrenter seg til østkanbefolkningens beste.

Problemet er at både Jagland og næringsselskapets ser helt bort fra at det er opera vi snakker om. Ikke eiendomsinvesteringer.

Utspillet er sånn sett et resultat av Jaglands spekulative og populistiske tankemåte ved å blande operasak i i byutvikling.

Motorveier skal bestå

Næringens menn vil legge operaen helt ytterst på odden – langt vekk fra det de opplagt ikke mener er sjenerende trafikk. For biler må til der det skal være næringsvirksomhet.

Er det holdbart?

Ved å redusere problemet med motorveier og trafikk til noe nær ikke-eksisterende, faller også mye av faktiske innvendingene mot Bjørvika vekk. Man slipper den utsettelse og usikkerhet som er knyttet til å legge om byens største trafikkmaskiner.

Ulempen er at man svelge trafikken, støyen og forurensningen slik den er i dag.

Det viktigste i forslaget er at privat kapital skal stå for alle kostnadene. Næringsselskapets mann var ikke i tvil: ‘Her er det snakk om investeringer i et nytt spennende bymiljø, og da får vi investorer – det er 99% sikkert!’

Igjen merker vi oss at hensynet til opera er holdt helt utenom.

Men slike optimistiske anslag skvetter alltid fram når lure spekulanter øyner mulighet til fortjeneste. Vi betviler ikke at det finnes noen av dem som med Aker Brygge i øynene og frisk kapital i sekken lar seg lure av dette.

Men om det er seriøst nok til å være et tungtveiende argument når vi snakker om beløp i milliard-klassen, er en helt annen sak.

Og: var denne aktøren seriøs, hadde han sikkert meldt seg tidligere.

Privat opera – hvor?

Hvor i verden har vi privat opera?

i USA er mange operainstitusjoner helt avhengig av privat kapital. Offentlig støtte er minimal.

I Italia er operadrift ført over til private stiftelser – hvor det offentlige sitter i alle posisjoner. Tanken er at statlige subsidier skal gradvis reduseres til ca. 25%. Men likevel vil lokale myndigheter ha hånd og handske – og bevilgningssekken åpen – for sine operaer communale.

I Storbritannia får de nasjonale operainstitusjonene ca. 50% offentlig støtte. Royal Opera House får offentlig fullfinansiering av det nye Covent Garden som skal stå klart til 1999-2000 sesongen.

I resten av verden ligger nivået stort sett mellom det britiske og det nordiske, hvor det offentlige går inn med 80-90% tilskudd.

I Tyskland, mellom-Europa og de gamle øst-statene var det nesten for opplest og vedtatt at det offentlige skulle sørge for at operainstitusjonene fikk nok penger. I dag er dette i stor endring, men fremdeles bærer det offentlige mesteparten av ansvaret i Tyskland hvor man mange steder kan finne et engasjement for operavirksomhet langt over det nordiske – med bevilninger i tilsvarende størrelse.

Kort sagt, med unntak av USA er operavirksomhet verden rundt holdt oppe av det offentlige – med fra halvparten til 90% subsidier.

Et umistelig gode

Samfunnets engasjement og ansvar for kultur har blitt akseptert som et ‘umistelig gode som vi ikke kan være forundt’ som Grieg-nevnden formuleret det i 1935. Man ser dette som noe som hører til en kulturnasjon på linje med eksempelvis utdannelse.

Derfor er det alment akseptert at det offentlige har ansvar for teatre, museer, bibliotek, symfoniorkestere og opera. Det er graden av engasjement det kan være uenighet om. Bare i Fremskrittspartiet, som nå sitter på vippen i operasaken, vil man ikke ha offentlig engasjement i det hele tatt.

Derfor må man hverken miste hodet eller bli historieløse når forslag om privat fullfinansiering av et operabygg innen år 2005 kastes inn i manesjen. Besnærene, javel. Columbi egg i en fastlåst situasjon, kanskje.

Men pengene er der ikke, de er bare resultat av en tenkt ønskesituasjon – som investeringsobjekt – for en eiendomsspekulant.

Og vi må ikke bli helt historieløse og glemme det fundament vårt samfunn er bygget på. Helt siden antikkens Hellas.